NRK Meny
Normal

Springende, kaotisk og lesverdig samtale

Kristoffer Schaus samtale med Ingvar Ambjørnsen er blitt en rølpete bok som i liten grad handler om skriving. Like fullt er «Oslo-Lillehammer-Hamburg» verdt å lese på egne premisser.

Kristopher Schau

Samtaleboken til Kristopher Schau fra en roadtrip med Ingvar Ambjørnsen, er blitt rar. Det forhindrer ikke at den har mye å gi, innsikt å tilby.

Foto: K&U / K&U

«Det er tross alt Ambjørnsen det er snakk om her; en av de få konstantene i livet mitt», skriver Kristoffer Schau.

Han vil forklare leseren hvorfor han takket ja til forlagets forespørsel om å skrive samtalebok med Ingvar Ambjørnsen i anledning mannens tilstundende 60-årsdag. Schau forteller at presset er for stort til at han hadde lyst, men takket ja. Fordi det er smigrende å bli spurt – og altså; fordi det er Ambjørnsen.

En livets konstant

Jeg tror det går ganske mange menn i en rekke aldersgrupper omkring i dette landet og har Ingvar Ambjørnsen som en konstant i livet.

Damer også, selvsagt, men det er kanskje slik at det blant mennene finnes en del litt motvillige lesere, folk som leser og har lest nettopp Ambjørnsen fordi han representerer noe «annet» og dermed ikke lesing i vanlig forstand.

Særoppgavemagnet

45-åringen Kristoffer Schau, musikeren, forfatteren og mediefiguren, husker fremdeles skoleoppgaven han skrev som 16-åring etter å ha lest «Hvite Niggere» og alt som kom før den; en «helt vilt pompøs og elendig særoppgave om ’outsidernes konge’ som jeg fikk en firer på». Han er ikke den eneste.

Etter hvert som samtalen mellom de to kommer i gang, får Ambjørnsen sagt en del om alt det hjelpsomme arbeidet han selv har lagt ned i et digert antall særoppgaver om bøkene hans, om Elling, om hvor frekt kravstore noen kan være.

Poenget er at Ambjørnsen har følgere, han har fans på måter som skiller seg fra hva mange andre forfattere opplever: En skare lesere som opplever et personlig forhold til forfatteren.

Oslo - Lillehammer - Hamburg av Kristopher Schau

Muntlig nok?

«Oslo-Lillehammer-Hamburg» har den presise undertittelen «En samtale med Ingvar Ambjørnsen».

Presis fordi boken langt på vei er gjengivelsen av én sammenhengende samtale – riktignok fordelt to anledninger: Først en innledende biltur fra Oslo til Lillehammer, dernest en sekvens hjemme hos Ambjørnsen i Hamburg.

Det er blitt en rar bok, ikke helt uventet, kanskje, med Kristoffer Schau bak rattet. På vei til Lillehammer, der de to møtes for første gang, har han tapet en lydopptaker til biltaket og hans eneste plan er at at samtalen skal gjengis helt kronologisk og ordene slik de faller.

Han vil ikke sensurere sitt objekt på noe vis, aller minst språklig, og han vil at vi leserne skal få følelsen av å sitte der sammen med de to. Den planen måtte justeres litt, men bare litt. Det ble rett og slett for mange hvile-ord; hmm, æh, og ikke sant.

Resultatet er fremdeles svært muntlig, om jeg kan tillate meg et understatement.

Alvoret

Jeg sa at boken er blitt rar. Det forhindrer ikke at den har mye å gi, innsikt å tilby.

Det snakkes en hel del og svært usentimentalt om sykdom, aldring, død og Ambjørnsens kols. I en av de mer alvorlige sekvensene av dette slaget går samtalen slik, Ambjørnsen først om det å bli 60:

Ambjørnsen: (…)nei, jeg vet ikke jeg, hva skal man si … det er jo bare sånn det er. Men, da jeg blei 50, det var greit, da var du voksen mann liksom, men 60, da begynner det å gå på trynet vettu. Da begynner skruene å dette av. Det er nå regningene kommer, altså. Det er inn i siste svingen.

Kristoffer Schau: Ikke nødvendigvis.

Ambjørnsen: Jo, men jeg er jo faen ikke interessert i å bli flerogsøtti! Hva faen skal man med det, liksom?!

Kristopher Schau, i samtale med Ingvar Ambjørnsen / «Oslo - Lillehammer - Hamburg»

Lite skriving

Denne samtalen av en bok dreier seg i overraskende liten grad om skriving og litteratur i seg selv. Schau er mer opptatt av alt det som har foregått rundt Ambjørnsen: bøkenes mottagelse, journalistenes dumskap, fraværet av musikk i Ambjørnsens bøker.

De snakker om fans – hyggelige og mer pågående, om det å leve med og i alt sammen – alkohol og dop inkludert. Perioden der panikkangst var en mare. Alle mytene.

De diskuterer Elling, som fortsetter å leve eget liv, lenge etter at han egentlig er hyllearkivert. Forlagsbransjen. Bokklubbenes sorti. Og dette med Tour de France og interessen for sykkelsport – fra forfatteren som svært få assosierer med bevegelse og fysisk aktivitet (når vi ser bort fra natureskapader i bøkene).

Nært, men også anmassende

Alt kommer i denne direkte gjengivelsen av en temmelig springende samtale, bare avbrutt av Schaus sparsommelige oppsummeringer og kommentarer.

Jeg klarer rett og slett ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om denne formen om den fungerer eller ei.

Ambjørnsen er en forfatter og en person som alltid gjør godt rede for seg i muntlig format – på radio, i tv. Samtidig er det slik at ren transkripsjon av muntlige utsagn ikke alltid er godt å lese. Derfor er denne bokens form i blant anmassende bredsporet.

Leseren må slite litt for å holde konsentrasjonen på det som blir sagt. I andre stykker blir det både hudløst og nært – for å bruke en floskel eller to – der dunkel gi blanke-humor bygger opp om refleksjoner som pløyer temmelig dypt.

For eksempel omkring alder, liv, sykdom og død. (Så var vi der igjen). I denne settingen blir det direkte morsomt når Kristoffer Schau i en kommentar blir bekymret for hvordan hans eget språk utvikler seg: Sa han virkelig pol´ti?

Likendes rølp

«Oslo-Lillehammer-Hamburg» er blitt en høyst uvanlig bok, ofte er den direkte rølpete, men rølpete på måter som det umulig å ikke like.

Så vel Ambjørnsen som Schau er vel verdt å lytte til – det vil her si; lese. Når det gjelder selve litteraturen, får vi lene oss på andre ting – som Morten Auklends «Navnløs erfaring», om Ingvar Ambjørnsens novellekunst, som også kommer nå. Den får vi komme tilbake til.