NRK Meny
Normal

Skikkelig om sorg

Guro Hoftun Gjestad er et navn du bør merke deg. Hun skriver glitrende.

Guro Hoftun Gjestad

Guro Hoftun Gjestad er et navn du bør merke deg. Hun skriver glitrende.

Foto: Niklas R. Lello / Aschehoug forlag

«Hvordan overleve som rar på et lite sted» eller "Hvordan overleve på et rart lite sted" - dette er utfordringer Sun skriver ned, Sun, eller Solveig som hun egentlig heter, 17 år gammel jente som bor på bygda i et gammelt hus med pappa. Bestemoren holder til rett over tunet. Moren reiste til Spania med ny kjæreste da Sun var liten.

Fallet

Guro Hoftun Gjestad: Ord på S

Guro Hoftun Gjestad: 'Ord på s'. Ungdomsroman. Aschehoug 2015

Så en dag detter faren ned fra heisekranen han jobber i. Det skjer helt ut av det blå. Var det noe galt med sikkerhetstiltakene? Fikk han et illebefinnende, eller var det med vilje?

Sun får ingen svar. Hun flytter inn hos bestemoren en ukes tid, så flytter hun hjem til seg selv. I korte kapitler får vi små scener som alle inneholder betraktninger om og erkjennelsen av sorg. Det er innsiktsfulle registreringer, dokumentasjon av dager som er tunge og dager som også fylles av takknemlighet.

I sin siste roman, «Gjennom natten», skrev Stig Sæterbakken:

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.

Stig Sæterbakken: Gjennom natten

I «Ord på s» skriver Guro Hoftun Gjestad:

Det fine med sorg er at den kan slå seg av. Jeg trodde ikke det var mulig, men hvis jeg spiller at ingenting er forandra, for eksempel hvis jeg springer ned trappa, eller rister fillerya hardt ut fra trammen, eller skyver alle stolene mot kjøkkenbordet så de skriker mot gulvet, så er jeg som før noen små sekunder. Eller som nå, når jeg later som om jeg er travel og dropper frokosten, river opp utgangsdøra mens jeg smetter på meg skoa og stapper et eple ned i jakkelomma, vinker kjapt til bestemor, selv om jeg ikke ser henne, men bare veit at hun står i vinduet, og vrir om nøkkelen og lar den bli stående i låsen, hopper ned fra steinhella utafor døra og slenger meg på sykkelen.

I disse sekundene er det stille i sorgsenteret oppi hodet mitt. Spørsmålene surrer ikke. Sorgen står stille og later som om den ikke er der. Helt til jeg hører at det blafrer i plastblomstene jeg har festa på kurven, og husker at pappa lo rått første gang han så dem.

Guro Hoftun Gjestad: Ord på s

Dyrekjøpt erfaring

Det er som om Guro Hoftun Gjestads tekst svarer på Sæterbakkens. De skriver uansett begge frem uvanlig fine og konkrete erfaringer av sorg.

Det er nettopp den tette omgangen med detaljene, med hverdagslige situasjoner og utfordringer jeg liker ved Hoftun Gjestads tekst. Språklig er hun gjennomført på høyden, med gjenkjennelige bilder, referanser og ikke minst insisterende gjentakelser som gjør at fortellingen utvider seg underveis i lesingen.

De dystre ungdomsbøkene

Ungdomsbøker handler om mord, selvmord og død

Det er mye mørkt i norsk ungdomslitteratur for tiden. Er det ikke dystopier om et samfunn i krise, der enkeltmennesker må slåss med andre overlevende i en ekstremsituasjon, handler de realistiske fortellingene ofte om sykdom, død og sorg.

Guro Hoftun Gjestad balanserer fint mellom den svarteste sorg og den søteste forelskelse, for som seg hør og bør i en ungdomsroman, hadde jeg nær sagt, skriver hun inn en kjærlighetshistorie.

Forelskelsen skygger ikke for sorgen, den får være der, men vi ser at livet har mye å by på for Sun, og at det er mulig å være glad også når man savner så mye at man nesten ikke orker å stå opp til en ny dag.

Selvironi har Sun også. Det skaper små lysglimt i det mørke. «Ord på s» er en trist bok, men også en oppløftende bok. Det er en roman om å strekke ut en arm og ta imot.