NRK Meny

Dristig om døden

ANMELDELSE: Overveldende roman om døden kan få Nordisk råds litteraturpris. Kropp, kjønn og maktmisbruk er sentrale temaer.

Laura Lindstedt, forfatterportrett

Døden er ikke så skremmende som før: Laura Lindstedt skriver lekent om våre forestillinger om døden.

Foto: Heini Lehväslaiho / Oktober forlag
  • FORFATTER: Laura Lindstedt (Oversetter: Tor Tveite)
  • TITTEL: Oneiron
  • FORLAG: Oktober

Bare få dager etter at Laura Lindstedts roman «Oneiron» ble lansert på norsk, ble det kjent at boken er en av Finlands kandidater til Nordisk råds litteraturpris. Snakk om timing! Tor Tveite står for en nydelig norsk oversettelse, den er øm og brutal på samme tid.

Silke og jern

Oversettelsen er smidig, presis som romanen selv. Over drøyt fire hundre tettpakkede sider veksler teksten mellom magisk-realistisk prosa, essay, forelesning, dikt, oppramsinger, fiktive avisartikler, intervjuer, her er til og med en dødsannonse. Grepet gjør fortellingen mangfoldig, overraskende, rik.

Ikke dermed sagt at den alltid er like lett å følge. Det gjelder å henge med i de kjappe skiftene mellom dette livet og det hinsidige. Man kan mene det blir for abrupt og utydelig. Jeg heller vel mer til at det er nødvendig for den energiske flyten i romanen.

Det er selve døden – og dermed også livet – boken sier noe om.

De andre

Bokomslag, kvinne med langt hår bøyer hodet

Assosiasjonene går både til Jean-Paul Sartre og Ali Smith når man leser Laura Lindstedts skildringer av kvinner i sekundene etter døden.

Foto: Oktober forlag

Sju kvinner møtes i et hvitt rom uten tak eller vegger. Det går etter hvert opp for dem at de er døde. Sakte forsvinner sansene, følelsen av å ha en kropp, å være et kjønn. Da den siste og yngste ankommer, 17-årige Ulrike fra Saltzburg, gir de andre kvinnene henne hennes livs orgasme, nærmest for selv å få tilgang til den fysiske nytelsen de snart bare har vage minner om.

Helvete er de andre hevdet Jean-Paul Sartre i stykket «For lukkede dører». Ikke nødvendigvis slik her. Kvinnene hos Lindstedt diskuterer om det er himmel eller helvete de er kommet til, på bakgrunn av russiske Polinas utlegninger om mystikeren Swedenborgs visjoner.

Alene – eller sammen?

De sju står langt fra hverandre i alder og bakgrunn. Rike Nina fra Marseille var gravid med tvillinger, fattige Rosa fra Brasil har fått transplantert nytt hjerte. Shlomith fra New York, jøde og anorektisk performance-kunstner, er den som holder ordet lengst, og kanskje er den som styrer dette merkelige fellesskapet av nydøde.

Til å begynne med har kvinnene engelsk som et famlende felles språk. Etter hvert viser det seg at de kan kommunisere også uten å kunne hverandres språk. Dermed kommer de svakeste også i posisjon. Kanskje kan de støtte hverandre, når hver og en må dykke ned i egne minner om hva som skjedde forut for døden?

Laura Lindstedt, som bare har skrevet én roman tidligere, har etter sigende brukt sju år på boken. Den brakte henne Finlandiaprisen i fjor og konkurrerer altså nå om Nordisk råds litteraturpris.

Eksistensielle problemstillinger

Lindstedt tematiserer med oppfinnsomhet makt og misbruk, fattigdom og rikdom, kjønn og kropp. Religion er også et brennbart tema. I en uthevet forelesning over 30 sider anklager kunstneren Shlomith den konservative jødedommen for å ha skapt uforholdsmessig mange anorektikere gjennom sine strenge kosher-regler.

Her er mye bitterhet overfor et system som fratar enkeltmennesket all individualitet. Dét kan være en kritikk forfatteren bærer frem gjennom romanen:

Hvert menneske er unikt og eier sin egen historie, uansett hvor knyttet vi er til et fellesskap.

Bitterhet finner vi for øvrig også hos den nederlandske Wlgbis, en ensom og kreftsyk kvinne med et monster til sønn, som dør ensom, omgitt av sykepleiere som snakker over hodet på henne.

Å nærme seg det ukjente

Ulrike, Polina, Shlomith, Rosa, Nina, Wlbgis. Da mangler vi bare Maimuna fra Senegal. Naiv smuglet hun narkotika for å skaffe penger til en mulig modellkarriere i Europa. Det ble hennes endelikt.

Onerion er et gresk ord som betyr drøm eller hallusinasjon. Er møtet i det store, hvite Intet bare en drøm i den enkelte kvinnens hode? Jeg leser romanen som et forsøk på å nærme seg den forlokkende og skremmende døden. Jeg leser den som en dragende lek der de aller største følelser settes i spill.