NRK Meny
Normal

Nydelig om amerikansk hverdagsliv

En amerikansk småby og en pensjonert mattelærer. Dette er hovedpersonene i den kloke og innsiktsfulle romanen «Olive Kitteridge».

Elizabeth Strout

Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen i 2009 for romanen om Olive Ktteridge. Nå har TV-serien som bygger på boken innkassert hele seks Emmypriser.

Foto: Leonardo Cendamo / Forlaget Press

Å bruke ord som klok og rørende er ikke helt lett når det er snakk om den amerikanske romanen «Olive Kitteridge». Den blir utgitt som en roman, men består egentlig av 13 frittstående fortellinger. Eller frittstående og frittstående, historiene foregår alle i den lille kystbyen Crosby i Maine, og i sentrum for fortellingene, eller i utkanten av dem, står den pensjonerte mattelæreren Olive Kitteridge.

Kantete personlighet

Hun er ikke umiddelbart en rørende person. Hun er vanskelig, og vet det selv. Slik blir hun karakterisert av ektemannen Henry, etter om lag 40 års samliv:

Henry snudde seg langsomt, og så satte han seg ned på trebenken som sto der, og bøyde seg fremover for å legge hodet i hendene. "Vet du, Olli", sa han og så opp med slitne, rødkantete øyne. "I løpet av alle de årene vi har vært gift, tror jeg ikke du har bedt om unnskyldning en eneste gang. For noen ting." Hun rødmet brått og dypt. Hun kjente ansiktet brenne under solskinnet som falt på det. "Unnskyld, da. Unnskyld, unnskyld, unnskyld", sa hun og løftet solbrillene fra der de hadde vært oppå hodet, og tok dem på igen. "Hva er det egentlig du prøver å si?" spurte hun. "Hva i helvete er det som plager deg? Hva i helvete skal dette bety? Unnskyldninger? Ok, så er jeg lei for det. Jeg er lei for at jeg er en sånn møkkakone.

Elizabeth Strout / Elizabeth Strout: "Olive Kitteridge" (s.136)

Manglende selvinnsikt

Olive Kitteridge

Elizabeth Strout: 'Olive Kitteridge', Roman, Forlaget Press 2015. Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Olive har det med å si ting rett ut, akkurat som hun føler det. Hun har ikke evnen til å seg seg selv utenfra, aller minst i forhold til sine nærmeste, ektemannen Henry og sønnen Christopher. Hun, som mener hun har gjort alt for sin elskede sønn under oppveksten, får plutselig høre, fra andre som tror seg usett, at sønnen jo har hatt en så fæl barndom, med en slik mor.

Når sønnen omsider gifter seg, og flytter med konen til California, i stedet for å bli i huset Olive og Henry har bygget til ham i nabolaget, bebreider hun straks svigerdatteren. At sønnen skulle ha noen grunn til å ønske seg bort fra foreldrene, kan hun aldri tenke seg.

Livets uransakelighet

Vi som leser begynner imidlertid å få mistanke om at det ligger flere grunner bak. Det finnes ingen enkle svar, og det finnes ikke én sannhet. Den erkjennelsen er noe av storheten ved denne tilforlatelige og nesten hverdagslige samlingen av livshistorier. Innsikten i helt alminnelige og sårbare menneskers liv er ubehagelig, men gjør godt. For det er så mye gjenkjennelse her, både i Olive-skikkelsen selv, og i de mange andre småbyborgerne, som pusler rundt med livene sine som best de kan og som må hanskes med sjalusi, svik, utroskap, savn eller sorg.

Her er fortellingen om den unge mannen med selvmordstanker som ironisk nok ender med å redde en kvinne med tilsvarende planer fra drukningsdøden. Og her er historien om den usedvanlig begavede pianisten med sceneskrekk - som overlever ved å spille kveld etter kveld på småbyens lurvete pianobar med en dertil egnet dose vodka under kjolebrystet.

Også småbyen Crosby, helt nord på USAs østkyst, spiller en hovedrolle i denne vakre veven av øyeblikksbilder.

Gir innsikt og gjenkjennelse

Hva kjærligheten og ikke minst tapet av kjærlighet gjør med våre liv, blir et sentralt tema i boken. Den selvrettferdige og krasse Olive lar humøret sitt gå ut over de nærmeste. I omgang med andre, kan den store og fryktinngytende kvinnen gi trygghet, som i møtet med en ungjente som er døden nær på grunn av anoreksi.

«Olive Kitteridge» består altså av 13 fortellinger, eller noveller, kunne man sagt, for alle kan stå alene, og alle viser frem, som Alice Munros mesterlige noveller, en tidsavgrenset hendelse som får vidtrekkende konsekvenser for et helt liv. Forfatteren tar tydeligvis ikke for gitt at noen har lest alle fortellingene, for stadig blir korte faktaopplysninger, for eksempel om Olives tidligere yrkeskarriere, sønnens skilsmisse eller lignende, fortalt som om vi aldri skulle hørt det før. Dette grepet forsterker følelsen av virkelighet. For hvor ofte gjentar vi ikke oss selv, når vi skal forsikre oss om at de som lytter til historiene våre, får med seg hvem det handler om?

Emmy-vinner

Emmy Nominations

Bill Murray i en scene fra tv-serien «Olive Kitteridge». Han vant Emmy-prisen for beste mannlige birolle i en miniserie eller tv-film.

Foto: Jojo Whilden / Ap

Jeg har ikke sett den prisbelønte TV-serien som bygger på Elisabeth Strouts bok. Den fortjener sikkert all viraken. Jeg vil likevel anbefale romanen. Med sine direkte dialoger og mangefassetterte typetegninger skaper den mentale bilder som blir sittende lenge.

«Olive Kitteridge» er godt oversatt av Hilde Rød-Larsen.