Anmeldelse

Over grensen

Litteratur for barn og ungdom skal og bør avspeile samfunnet, som litteratur for voksne gjør det. Dermed får vi også bøker om grusomheter vi helst ikke vil vite noe om.

Bjørn Ingvaldsen portrett

Mørkere kan det knapt bli. Bjørn Ingvaldsen skriver om en gutt som ikke ser andre løsninger enn å ta sitt eget liv.

Foto: Ingeborg Dirdal / Gyldendal forlag

Barn blir mishandlet til døde i dagens Norge.

Ungdommer tar sitt eget liv.

Vi vet om det, men vegrer oss for å ta det inn over oss. Det er for fælt.

Så skal bøker for barn og ungdom også speile denne virkeligheten?

Ja, tenker jeg, men ikke uten nøye vurdering av hvordan fortellingen vil kunne virke inn på unge lesere. De vurderingene tror jeg Bjørn Ingvaldsen har brukt mye tid på.

Dragning mot døden

Moren til Max har en dragning mot døden. Rent faktisk vil det si at hun interesserer seg for gamle kulturers behandling av de døde. Hun studerer gravplasser, kirkegårder, ritualer. Selv tror hun at hun forsker i kulturhistorien. Vi som leser skjønner gjennom tenåringssønnen Max at hun er alkoholiker. Og hjerteskjærende nok får vi høre at hun gjentar (nesten til det kjedsommelige for leseren) hvor bra alt hadde vært om hun hadde vært fri, og ikke hadde en sønn å drasse på.

Faren til Max har fått seg ny familie med små barn. Den nye kona har ikke plass til Max i livet sitt. Faren ser ikke at ekskona er på vei ned i avgrunnen.

Han ser ikke at det er han som må ta ansvar for sin egen sønn.

Kritikk av omsorgspersoner

Jeg leser «Nattskift i Nekropolis» som en sterk kritikk av foreldre som svikter sine barn. Vi unnskylder til en viss grad moren, som er så langt ute å kjøre selv. Men faren? Kan han unnskyldes? Eller barnevernet?

Det er Max som forteller. Vi ser og opplever hverdagen gjennom ham. Gutten gjør så godt han kan for å komme seg gjennom dagene. Men han trenger at noen ser ham og er glad i ham. Han trenger en omsorg han ikke får.

Fungerer det?

Bjørn Ingvaldsen er en forfatter som veksler mellom å skrive underholdende og humoristisk på den ene siden, og bekmørkt på den andre. To av de seneste bøkene hans, Far din og Lydighetsprøven handler også om barn som lider overlast i en verden der de voksne svikter. Det er begge gode bøker der han har funnet en tydelig barnestemme i en vanskelig, men skremmende realistisk verden.

I «Nattskift i Nekropolis» fins det ikke håp. Den beste løsningen for Max blir å avslutte det hele. Det er brutalt, men jeg tenker det kan forsvares. Bjørn Ingvaldsen vet at barn forsømmes, at livet i et av verdens rikeste land for noen kan fremstå så vondt at det ikke er verdt å leve.

Likevel blir jeg ikke helt overbevist denne gangen. Språket er som vanlig kortfattet. Max bruker hovedsetninger, ofte bare setningsemner. Det gir fortellingen et stakkato preg, som vel skal vise Max' måte å snakke på. Paradoksalt nok gjør grepet Max' fremstilling flatere enn den burde vært. Jeg tar meg i å tenke at det blir noe maniert over det hele. Og er det ett sted språket bør kaste av seg det kunstige, så er det i diskusjonen om liv og død.

Dette vet selvfølgelig Bjørn Ingvaldsen. Jeg ser at han leter etter en troverdighet hos en gutt som må hamle opp med de største ting. Men den stemmen har han ikke helt funnet denne gangen.

Passer for deg som:

- går på ungdomsskolen

- vet at godene i livet ikke er jevnt fordelt, men at det mange som vil deg vel

- har noen på snakke med