Liv i gravlunden

• TITTEL: Ministeriet for den høyeste lykke
• FORFATTER: Arundhati Roy
• FORLAG: Pax
• OVERSETTER: Kirsti Vogt

Er det mulig, i en av Delhis gamle bydeler, å bygge et aldri så lite parallellsamfunn – et slags pensjonat – i en muslimsk gravlund? Ikke vet jeg, men der, i gravlunden, utspilles så vel de første som de siste sidene i romanen «Ministeriet for den høyeste lykke».

Hvor selve fortellingen begynner, er mer diskutabelt. Det enkleste er å si at den starter da et uvanlig barn blir født inn i en muslimsk familie i Old Delhi. Anjum, som hun etter hvert heter, er født med anlegg for begge kjønn. Etter hvert som hun vokser opp, finner hun veien inn i en muslimsk-indisk hijra-tradisjon. Noen år senere ville Anjum sagt hun var en transperson.

Massakre og politikk

Det var den enkleste starten, mer korrekt ville det kanskje være å gå til 2002 og den blodige massakren mot indiske muslimer i delstaten Gujarat. Eller vi kunne gå til 1984 og angrepet på sikhenes tempel i Amritsar, eller den dødelige gasslekkasjen i Bhopal.

«Ministeriet for den høyeste lykke» er riktignok også en mangslungen fortelling om kjærlighet, men aller mest er den en politisk roman, som reflekterer aktivisten Arundhati Roy og de sakene hun har kastet seg inn i.

Aktivistens roman

Jeg tilhører den relativt store gruppen lesende individer som har håpet på en ny roman fra Arundhati Roy. Så god var «Guden for små ting».

Det er altså sant at «Ministeriet for den høyeste lykke» er Roys første roman på 20 år. Samtidig er det litt misvisende. Etter suksessen med den delvis selvbiografiske «Guden for små ting» – åtte millioner eksemplarer, Booker-pris osv. – har forfatteren publisert utallige essays og sakprosabøker og stått bak dokumentarer. Hun har protestert mot USA, hinduistisk nasjonalisme, statlig korrupsjon, miljøødeleggelser og ulikhet. Hun har forsvart urfolks rettigheter i egne landområder, har kjempet for kasjmirsk uavhengighet og talt maoistiske opprørsstyrkers sak.

De fleste av disse temaene gjenfinnes i «Ministeriet for den høyeste lykke», bakt inn i en roman som elegant svinger seg frem og tilbake på den linjen som kalles tidens gang.

To små jenter

Jeg har nevnt hijraen Anjum og pensjonatet i gravlunden, men ikke hennes fargerike venner. Like sentrale som Anjum er de fire unge menneskene, tre menn og en kvinne, som knyttes til hverandre mens de studerer. Senere kastes de sammen og fra hverandre igjen av politikken og virkeligheten. Det er i denne konstellasjonen at kjærlighetsfortellingen finnes. Og så er det de to blad Miss Jebeen, da. Først den lille jenta som døde på mors fang en dag i 2002, dernest hennes etterfølger, spedbarnet som ble etterlatt i en haug med skrot for at noen skulle ta seg av henne.

Det «indiske»

Det lyder lett som fattige klisjeer, men jeg kan ikke unnlate å si at Roys fortelling og prosa også denne gangen har dette «indiske» løftet over seg: det som har med farger, duft, smak og ubegripelig mangfold å gjøre. Jeg har like stor glede av Arundhati Roys språk i denne romanen som i «Guden for små ting».

Kanskje har årene med aktivisme også tilført prosaen hennes et polemisk trykk som kler denne boken godt – Roy er visstnok også en medrivende folketaler. Aktivismens språk er samtidig bokens svakeste side, det innette sinnet over den indiske statens mange over- og feilgrep er det aldri noen tvil om. Innsiktene som formidles er til dels fryktelige. Samtidig har Roy den brennende idealistens risiko for å forlate nyansene, fiksjonens muligheter og de mulige konsekvensene av ensidig stillingtaken. Et brev fra et kvinnelig medlem av en maoist-gerilja er det tydeligste eksemplet på at problemet finnes i denne romanen.

Slik er vi igjen tilbake til den vanskelige grenseoppgangen som må gås når skjønnlitteratur skal bære politiske budskap uten å ta pamflettens form.

«Ministeriet for den høyeste lykke» er uansett en kraftsalve av en roman, den sparker og roper, vel verdt sine lesetimer og litt til. Kirsti Vogts oversettelse er god å lese.

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Byens spor» av Lars Saabye Christensen: Lars Saabye Christensen går opp gamle spor i romanen «Byens spor». Når han har valt å skrive etter formelen same, but different, er han i godt selskap.

«Sesam sesam» av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus: Jeg mener vi trenger barnebøker om alt. Men skal man først skrive om porno for små barn, bør de dårlige sidene ved pornoen diskuteres i langt større grad enn det Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus gjør i sin nye bok.

«Opprinnelse» av Dan Brown: Dan Brown og hans professorhelt Robert Langdon gir seg ikke. Bok nummer fem, «Opprinnelse», er sjokklansert for en hel verden, men god er den ikke.