Ungdomsroman om radikalisering

• FORFATTER: Adel Khan Farooq
• TITTEL: «Mine brødre»
• FORLAG: Aschehoug

Det finnes foreløpig ikke så mange ungdomsromaner fra innvandrermiljøer i Norge. Mahmona Khan har skrevet bøkene «Skitten snø», «Fra Oslo til Lahore» og «Når du minst venter det», en trilogi som er utlånsvinner på Deichmannske bibliotek. Maria Navarro Skaranger høstet for et par år siden oppmerksomhet, ikke minst for det uortodokse språket sitt, med romanen «Alle utlendinger har lukka gardiner».

Nå får vi en ekstremvariant av et norsk innvandermiljø, skildret av journalisten og filmarbeideren Adel Khan Farooq, i ungdomsboken «Mine brødre».

Rotløs ungdom

Jeg-fortelleren Messi – det er kallenavnet hans, siden han er så god til å drible – er en 17 år gammel gutt som bor på Mortensrud sørøst i Oslo. Han bruker ikke mye tid på skolearbeid. Fritiden går med til fotballtrening, bil-innbrudd med kompisene og festing.

Foreldrene hans er innvandrere fra Pakistan. Hverken de eller han er praktiserende muslimer. Moren jobber i barnehage, resten av tiden ser hun på TV hjemme eller sladrer med andre pakistanske mødre. Faren er sjelden hjemme, han driver kiosk på Tøyen, selger pornoblader, drikker alkohol, og forlater til slutt familien for å finne en yngre kone i Pakistan.

Stereotypier

Det mangler altså ikke på fordomsfulle stereotypier når Khan Farooq skal skildre et innvandrermiljø. Stereotypt blir det, men så er også de fleste skikkelsene rundt «Messi» typer som skal gi valgene hans en ramme. Budskapet er, slik jeg leser det, at den som har bekymringer i livet, som føler seg ubekreftet, ydmyket og undertrykket («Messi» blir også utsatt for rasisme og islam-hets etter det store terrorangrepet i Paris) har en større sjanse enn andre for å bli trukket inn i ekstreme miljøer. Det blir da også vår forteller. 17-åringen blir plukket opp av et radikalt brorskap ledet av forføreren Abdullah.

Fra kjærlighet til hat

Tilnærmingen til islam begynner som en vakker fortelling. Troen kan gi trøst, bønnen en følelse av fred. Også gjennom skolevenninnen Faizas utlegninger om en forsonende og kjærlig religion, gir Koranen et håp om mental støtte. Men Faiza flytter utenlands, brødre-nettverket strammer seg til. Plutselig er utenforskap og hevn blitt styrende begreper.

«Mine brødre» er en tydelig, for ikke å si overtydelig fortelling. Den er til tider langtekkelig i sin utlegning om islam og tro. Samtidig er denne diskusjonen om hva tro er, hva Muhammed kan ha ment og hvilke muligheter det er for å tolke Koranen ut i fra dagens samfunn, svært interessant lesning.

Innsikt

La gå at mange skikkelser blir pappfigurer. La gå med at komposisjonen er rotete, at likt og ulikt gis like stor betydning.

Adel Khan Farooq forsøker å gi et innblikk i et miljø som også finnes. Dette er en hverdag mange norske ungdommer lever i. Kjennskap til denne delen av det norske samfunnet bygger, vil jeg tro, både på egne erfaringer og på arbeidet Khan Farooq har gjort under intervjuene til dokumentarfilmen om Profetens Ummah, som han er i ferd med å lage sammen med filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen.

«Mine brødre» er langt fra et plettfritt litterært verk, men boken blir et viktig bidrag til en mangfoldig og problematiserende norsk ungdomslitteratur.

Les flere anmeldelser:

Lina Wolffs «De polyglotta älskarna» er en hardtslående roman, som er mer opptatt av å stille spørsmål enn å komme med bastante svar. Les anmeldelsen her.

«Myggfangerene» av Päivi Laakso: «Romanen er en fiksjonsfortelling om sorg og kjærlighet, om vold og krenkelse, om sykdom og forfall, om livet i motbakke. Det er en trist og morsom og surrealistisk beretning om små biter av store liv.» Les anmeldelsen her.

«Judas» av Amos Oz: En sterk beretning om en nasjons berettigelse og sterke følelser. Les anmeldelsen her.