Bokblogger har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.
Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.
Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.
Apokalyptisk sammenbrudd
«The Girl With All the Gifts» vakte oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor. Nå er den ute på norsk med tittelen «Menneskebarnet», oversatt av Kirsti Vogt.
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.
Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?
Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.
På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.
Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.
Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.
«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?
Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".
Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.
Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.
Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.
Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.
Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.
«Menneskebarnet» treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.
