Mor, far, barn – livets triangel

• TITTEL: Mellom dem
• FORFATTER: Richard Ford (Oversatt av Christian Rugstad)
• FORLAG: Oktober

Uansett hva han har skrevet og kommer til å skrive; flest lesere vil huske den 73 år gamle Richard Ford for hans bøker om Frank Bascombe. Den mislykkede romanforfatteren som ble sportsjournalist og senere eiendomsmegler. Fire sterke bøker, romaner og novellaer, og en Pulitzerpris setter spor. Det forhindrer ikke at Fords novellekunst er en minst like god grunn til å plukke opp dette forfatterskapet – eller fortsette lesingen av det.

Gutten på armen

Nå kommer noe annet, en memoir med tittelen «Mellom dem». Forsiden prydes av et familiebilde: to ikke veldig unge foreldre og nettopp mellom dem, en liten gutt på to-tre år. Gutten er Richard Ford anno 1946 eller -47. Faren hans, Parker, til venstre, moren Edna til høyre. Originalutgaven heter «Between Them: Remembering My Parents». En minnebok, en memoir, altså. Om to foreldre, hver for seg og i samspill. Om gutten på armen, hans vei til å skjønne seg selv og sin egen plass i dette samspillet. Det er til dels forbausende godt gjort.

Boken består av to tekster. Sist i boken står den som mest handler om moren Edna, skrevet for mer enn 30 år siden, etter at hun døde i 1981. Åpningsteksten, om faren Parker, er ny. Parker døde i 1960, da Richard var 16. Etter den tid, var det ham og moren. Et team. To tekster, men samme historie, de samme menneskene, flere av hendelsene kommer igjen.

I stedet for å virke gjentagende, vokser de to fortellingene sammen til noe mer enn delene, gir større rom for ettertanke. Så vel hos forfatteren som hos leseren.

Samtidsbilder og liv

Parker og Edna møttes mot slutten av 20-tallet, hun var 17, solgte sigarer i et hotell stefaren drev, han 24 og jobbet med frukt og grønt i en kolonial. De var gift i 15 år før de fikk Richard, halvannet tiår der de alltid var sammen, i bilen, på hotellrom, mens Parker solgte stivelse til lokale butikker over et stort område i sør. 15 år er lang tid, et barn en stor forandring. Var den til det bedre eller ikke? Richard Ford spør og ser ikke bort fra at det kan ha vært en blandet opplevelse. Det plager ham ikke, han var et elsket barn.

Innbakt i fortellingene om Parker, Edna og Richard legger Ford inn bilder av de mer enn sju tiårene boken omfatter. Bilder av helt alminnelige mennesker som har utfordringer å møte i en tid som skifter fort.

Lakonisk og kort

I et fint etterord skriver Ford at han ikke har ønsket å gi foreldrene en ekstra «dimensjon», eller en større betydning enn den åpenbare ved å skrive om dem. Ei heller å bevise deres bestandighet. Han har i stedet forsøkt å ikke bruke for store ord: «Om noe har jeg forsøkt å være varsom og gjort mitt ytterste for at min beskrivelse av dem og deres innflytelse på meg ikke skulle gjøre dem til noe annet enn de var».

Så er da også disse to tekstene ført i en svært nøktern og konsis penn, iblant nesten lakonisk i all sin korthet (boken er så vidt over 120 sider lang). Det forhindrer ikke at den realistiske stilisten Richard Ford lar teksten leve sitt emosjonelle og undersøkende liv til fulle. Flere enn meg har bitt seg merke i sekvensen der den 16 år gamle Richard sitter over skrevs over faren, mens han forsøker å blåse liv i en farskropp som dør av hjerteinfarkt.

Forfatteren gjengir, forsøker å forstå, det han husker om foreldrenes og hans eget liv. Like interessant er det han ikke husker, det blir også en del av refleksjonen: «Jeg har etter beste evne forsøkt å skrive bare om det jeg faktisk visste og ikke visste. Foreldrene mine var tross alt ikke laget av ord. De var ikke litterære redskaper som lot seg bruke for å trylle frem noe større», skriver han i etterordet. Det forhindrer ikke at Ford har tatt vare på minner, historier og for å bruke dem nettopp slik; litterært. Det skriver han også, men da har det skjedd kamuflert, i romaner og noveller.

Ufrakommelig triangel

I en lesverdig anmeldelse av denne boken i New York Times tar Sheryl Strayed utgangspunkt i to setninger i William Faulkners «As I Lay Dying»: «It takes two people to make you and one people to die. That’s how the world is going to end.» Utsagnet kan synes opplagt, skriver Strayed, men under ligger det udiskutable triangelet mor-far-selv. Om det er solid eller brutt, bygd på biologi, følelse eller begge deler, dette triangelet er en relasjon de fleste av oss må forholde oss til. Hele livet. Skriver altså Sheryl Strayed og har rett. Richard Ford har fått til det han gjerne ville, «(…)at min oppmerksomhet om dem vil vekke tanker i en lesers sinn, der mine foreldre – delvis, til noen nytte – kan få opphold».

Oversetter Christian Rugstad er som vanlig god, selv om jeg stusset over et par enkelt-valg underveis.

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Ozenfant, Ozenfant» av Lars Mørch Finborud: «Ozenfant, Ozenfant» er en underlig og morsom roman, med referanser i mange retninger. Litt alvor på vår egen tids bekostning finnes også.

«Speil speil blink» av Dorthe Nors: Danske Dorthe Nors er nominert til internasjonal storpris med en roman om å mislykkes og å mestre, om å gå seg vill og å finne hjem. Det er blitt en god beskrivelse av vår tids krav om å være vellykket.

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito: Malin Persson Giolitos roman «Størst av alt» viser at det fremdeles går an å skrive krim som ikke ligner alt annet.