NRK Meny
Normal

Brutalt om barnemishandling

ANMELDELSE: Noen temaer er så vonde å snakke om at det nesten ikke går an. Hvordan kan man for eksempel skrive en barnebok om et barn som blir slått helseløs? Bjørn Ingvaldsen gjør et godt forsøk.

Bjørn Ingvaldsen

– Det finnes virkelige historier om barn som opplever fæle ting. Der voksne er veldig slemme mot barn, skriver Bjørn Ingvaldsen i forordet til «Lydighetsprøven». Og fortsetter: – Uansett hva barn blir utsatt for, er det aldri barnas feil. Det er de voksne som gjør noe galt.

Foto: Petter Sommer / NRK

  • FORFATTER: Bjørn Ingvaldsen
  • TITTEL: Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn
  • FORLAG: Gyldendal

Alvis er en sårbar gutt. Han er elleve, snart tolv. Liten for alderen, umoden også. De kaller ham Alvis Piss fordi han ikke alltid greier å holde seg. Alvis er kanskje barnslig, men han er en oppvakt gutt. Han er opptatt av dem som er døde. Kan de fremdeles tenke?

Interessen for menneskene som er gått bort får han næring til når han og moren flytter sammen med morens nye kjæreste, Duncan, som jobber på et arkeologisk museum.

At Duncan har et ukontrollerbart sinne, vet ingen av dem før det smeller.

Dreven forfatter

Bjørn Ingvaldsen er en energisk forfatter. Han har skrevet en håndfull bøker for voksne i tillegg til nærmere 50 bøker for barn. For fjorårets barnebok, «Far din», er han nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomsbøker. Også det er en bok av det mer alvorlige slaget. For øvrig har han nådd mange lesere med humor og tøys.

Bokomslag. grått

Lite er gjort med utseendet for at denne boken skal appellere til barn. For en voksen leser kan den grå forsiden med gammeldagse trykkbokstaver gi assosiasjoner til krigen, til rapporter og arkiver. Stempel er satt på noe som er over, forbi.

Foto: Gyldendal forlag

I forordet til «Lydighetsprøven» henvender Ingvaldsen seg direkte til leseren og sier at dette kanskje er den tristeste boken han har skrevet. Han forteller at saker fra avisene har påvirket ham, men understreker at denne fortellingen ikke er virkelig. Men så sier Ingvaldsen også at det finnes barn som lider under slemme voksne. Og han sier tydelig at det aldri er barnas skyld når en voksen slår.

Hvem kan hjelpe?

Som voksen anmelder av barnebøker – og som mor – har jeg spurt meg selv om det finnes grenser for hva man kan skrive om for barn. Jeg havner alltid på at det gjør det ikke, så sant det vanskelige eller ubehagelige emnet blir behandlet på en forsvarlig måte, etisk og kunstnerisk. Bøker som ikke ender godt, eller som ikke byr på et håp mot slutten, kan imidlertid bli vanskelig å svelge.

Alvis har ingen han kan gå til. Han snakker med Mormor, men hun ligger på kirkegården.

Jeg-fortelleren er altså Alvis. Han forteller åpent, undrende, men også konstaterende. Han ser og registrerer. Han analyserer ikke så mye. Det er det vi lesere som gjør. Vi gjennomskuer de store guttene som lurer Alvis. Vi gjennomskuer moren, som skammer seg over at Alvis tisser seg ut og som så inderlig håper han skal komme overens med Duncan. Men vi gjennomskuer ikke bokens fatale slutt. Den kommer som et sjokk. Slik sett kan den formmessig minne om John Boynes «Gutten i den stripete pysjamasen», der guttungen Bruno beskriver en oppvekst utenfor gjerdet til konsentrasjonsleiren Auschwitz, eller Alt-trist, som han tror det heter.

Noe forblir usagt

Bjørn Ingvaldsen beholder 11-åringens blikk gjennom hele fortellingen. Med det beholder han sårbarheten, umodenheten og hjelpeløsheten til guttungen som også er så full av nysgjerrighet.

Selve slagene beskrives ikke. Overgrepene kan lyde slik:

Duncan kastet noe i gulvet. Jeg så ikke hva.

Har du ikke lært ungen å lyde? ropte han til mamma.

Mamma svarte ikke.

Duncan sto midt på gulvet.

Jeg skal vise han hva lydighet er, sa han.

Mamma gråt. Jeg lå på gulvet. Jeg kjente det kom blod ut av nesa mi. Det ble en flekk på gulvet. Duncan sto ved døra. Jeg så bare beina hans. Mamma satt i sofaen og gråt høyt.

Ikke slå sønnen min igjen, sa hun. Vær så snill, Duncan, ikke slå ham.

Alvis / Bjørn Ingvaldsen: Lydighetsprøven (s.48)

Dette er vondt å lese. Vondere skal det bli. Men jeg vil påstå at Bjørn Ingvaldsen er redelig i skildringene sine. Alvis forteller. Alvis forsøker å forstå. Alvis klarer ikke alltid å gjøre det rette. Men ingenting kan forsvare at voksne slår.

Vond og nødvendig

Ni til 13 år har forlaget satt som aldersmerking på denne boken. Jeg tror den like godt kan leses av ungdom. Dette er også en bok for voksne.

Må det da gå godt til slutt for at vi skal tolerere ondskap i en barnebok? Simon Stranger skrev eksplisitt politisk for et par år siden i sin ungdoms-trilogi der norske Emilie møter båtflyktningen Samuel når hun er på ferie på Kanariøyene. Samuel kommer til Norge som ulovlig innvandrer. Heller ikke her er det noen lykkelig slutt. Der Alvis rammes av stefaren, rammes Samuel av systemet, av verdens urettferdighet.

I tilfellet Alvis finnes det en lærer på skolen som ser. Og selv om det er for sent, gjør moren mot slutten et valg. Så helt uten håp er «Lydighetsprøven» ikke.

Mange av oss som leser, leser fordi litteratur betyr noe. Den utfordrer oss, provoserer oss, engasjerer oss. Bøker virker.

«Lydighetsprøven» er det motsatte av underholdningslitteratur, det motsatte av tidtrøyte. Det er viktig at slike bøker finnes. Også for barn.