Loven er et av litteraturens store tema, fra Shakespeare til Kafka, og det er et stort filosofisk tema som skulle passe godt for en tenkende dikter som Rimbereid.
Tidligere har han demonstrert evnen til å bore i dybden av et tema, dikte frem bilder som beveger tanken og skape svimlende sammenhenger mellom fortid og nåtid. Loven er imidlertid et stort og abstrakt tema, og spørsmålet er så hvordan Rimbereid griper det hele an.
Anti-abstrakt statement
Diktsamlingen er inndelt i tre deler og er utstyrt med en prolog og en epilog. Prologen åpner med å peke på lovens enkle verdensbilde:
Slik viser han til en den enorme kompleksiteten som finnes i alle saker, til gråsonene og til tvilen.
Den første delen følger opp dette ved å se loven fra menneskenes perspektiv. Her får vi en serie portretter av en rømling, en dommer, et offer, en jusstudent. Diktene er holdt i jeg-form, slik at Rimbereid dikter seg inn i bevisstheten til den som rømmer, den som dømmer, den som er offer. Jenta som ble drept forteller at politiet lette etter henne, men spør seg så «Eller gjorde de?», og fortsetter: «Jeg var hun som falt / gjennom alle nett / lett som en bris». Slik tydeliggjør diktene at loven ikke bare er noe abstrakt, men noe som forvaltes av enkeltmennesker og har konsekvenser for enkeltmenneskers liv. Det er et fint grep – et slags statement mot abstraksjonen.
Rettshistorisk reise
– Som helhet betraktet er ikke «Lovene» helt på høyde med Rimbereids tidligere diktsamlinger, mener litteraturkritiker Marit Grøtta.
Det er den andre delen av diktsamlingen som ikke fungerer så godt. Den teller 65 sider og 46 deler, og er en slags reise gjennom rettshistorien der vi er innom Solon, Platon, Kant, Konfucisus, romerretten, Dante, Hegel, Carl Schmitt og mange, mange andre. Det er snakk om et fantastisk spennende materiale, en slags lovens encyklopedi, og her blir det tydelig at Rimbereid arbeider både som historiker og arkeolog når han skriver dikt.
Når dikt-suiten likevel ikke er vellykket, skyldes det to ting. For det første er det for mange komplekse tenkere og rettsoppfatninger som sveipes over i for hurtig tempo, og resultatet er at ingen av dem får nok plass til at det blir meningsfullt. For eksempel får vi en summarisk og utvendig presentasjon av Carl Schmitt, nazistenes rettsfilosof, før vi får to linjer om Knut Hamsun, før vi får et nytt sprang.
For det andre er språkføringen i denne delen overraskende stivbent. I tidligere utgivelser har Rimbereid vist talent for å tenke i bilder og skape sammenhenger gjennom bilder, men her resonneres det ved hjelp av ord som slik, likesom, også. Dermed kan vi lese formuleringer som «Også i det post-maoistiske Kina…». Språket er dessuten preget av statiske infinitivskonstruksjoner («Å kjenne loven» «Å knuse gamle templer») og arkaisk bruk av verbformer («Dante selv torturerende», «Plebeierne flaksende»).
Urett
Likevel finnes det mange gode anslag til et kritisk og filosofisk blikk på lovene i denne diktsamlingen. Rimbereid stiller spørsmål om gjengjeldelsesprinsippet – loven forstått som matematikk og umuligheten av å regne ut en korrekt straff. Han tar opp hatet som er innebygget i lovens ønske om å straffe. Og ikke minst løfter han frem den urett som skjer innenfor rettssystemet.
Samlingens mest rystende dikt beskriver et avhør der to fanger utsettes for tortur: Hans Oster, den tyske antinazisten som ble torturert av nazistene i 1944, og Abu Zubaydah, som ble torturert på Guantánamo i 2002 og blant annet mistet et øye. Diktet beskriver hvordan torturen bryter mennene ned og driver dem over en grense, slik at de ikke lenger fremstår som mennesker, selv om de fortsatt er i live. Osters enke ser «at det ikke lenger er Hans Oster /som kommer krypende, bablende». Og Karon, ferjemannen som følger menneskene over til dødsriket, er forvirret over denne uklare grensekryssingen.
Her berører Rimbereid det temaet som filosofen Giorgio Agamben har skrevet mye om: Den makt og vold som ligger innebygget i loven og som kan misbrukes, samt de mekanismer som gjør det mulig å redusere mennesker til ikke-mennesker, uten å ta livet av dem. Det er alvorlige spørsmål, som Rimbereid kunne ha boret enda dypere i.
Grunnlovsjubileet 2014
Avslutningsvis er det verdt å nevne at et knippe av tekstene i denne samlingen ble skrevet på oppdrag i anledning grunnlovsjubileet i fjor. Rimbereid ble invitert til å skrive tekster til samtidsmusikkverket «Loven», komponert av Henrik Hellstenius. Det dreier seg om prologen og noen av portrettene i første del. Ikke torturdiktet. Man kan selvsagt spekulere i hvordan dette utgangspunktet preget arbeidet med boka, men den må uansett vurderes på egne premisser.
Som helhet betraktet er ikke «Lovene» helt på høyde med Rimbereids tidligere diktsamlinger. Det er ganske så overraskende. Men samlingen rommer et stort og rikt materiale, verdifulle perspektiver og mange ansatser til kritisk refleksjon om lovene. Og det trenger vi.
