NRK Meny
Normal

Ordets kraft

ANMELDELSE: Henning Hagerup er utropt til landets viktigste kritiker. Han er også en svært interessant plante i det litterære landskapet. Alf van der Hagen har samtalt med «leseren».

Henning Hagerup

I «Leseren» møter vi Henning Hagerup (bildet), essayist, oversetter og gjentatte ganger utropt til landets viktigste litteraturkritiker.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

TITTEL: Leseren. En samtale med Henning Hagerup
FORFATTER: Alf van der Hagen
FORLAG: Forlaget Oktober

Alf van der Hagen har gjort den litterære samtaleboken til sin form. De to seneste forfatterportrettene, «Dag Solstad. Uskrevne memoarer» (2013) og «Kjell Askildsen. Et liv» (2014) har satt standard for hvordan Hagen nærmer seg sine objekt: Langt (Solstad: knapt 500 sider), grundig og kunnskapsrikt. Nærgående, men anstendig. Den som leser belønnes med innsikt – i så vel samtalepartnerens kunstneriske og menneskelig prosjekt, som i Alf van der Hagens eget syn på sakene.

I «Leseren» møter vi altså Henning Hagerup, essayist, oversetter og gjentatte ganger utropt til landets viktigste litteraturkritiker. Han er sønn av forfatter og dramatiker Helge Hagerup, sønnesønn av selveste Inger Hagerup, nevø av Klaus. Familien Hagerup er trolig det nærmeste vi kommer et skrivende familiedynasti her i landet.

Vi lærer tidlig i denne boken at å være barn under så kreative forhold kan ha vært inspirerende, men langt fra lett.

Alf van der Hagen og Dag Solstad

Alf van der Hagen (til venstre) har gjort den litterære samtaleboken til sin form. Tidligere har han blant annet utgitt en samtalebok med Dag Solstad (til høyre).

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Litterær storappetitt

I likhet med de to andre bøkene jeg har nevnt, er den 300 sider lange samtalen i «Leseren» trukket ut av en rekke lengre intervju foretatt over flere måneder. Teksten er velredigert, flyter utvungent, med små sidesprang og noen digresjoner en essayist verdig.

Leseren. En samtale med Henning Hagerup

– Henning Hagerup er på sitt mest medrivende når han snakker om den klassiske litteraturen, om den vitaliteten han finner hos de gamle mestrene, om hans egen vei dit, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Fremfor alt bygger boken opp under sin tittel: Henning Hagerup er en formidabel leser. Her demonstreres en livslang, ustoppelig appetitt på litteraturen, dens iboende erkjennelser og kunnskap, men også en seig vilje til å lese grundig, gjøre arbeidet, dyrke språket. Hele veien i balanse mellom fortidens klassikere og de bøkene som skrives nå. Gjerne i lys av skiftende litteraturvitenskapelig teori.

En bok som denne blir også privat, nærmest av natur. En tilnærmet kronologisk fremstilling av det livet Henning Hagerup har levd viser frem en sekstitallsbarndom i det kulturradikale smørøyet, med kretsen av kjendis-voksne som passet sine fester, sine diskusjoner og sin utstrakte fyll, mens barna ordnet seg selv.

Vi ser intellektuell sprengmodning, men også tunge familievansker der barn tar voksnes ansvar i ung alder. Det er mye tung, nitrist drikking i denne boken, både da og nå. Det er kaotisk økonomi og liv nesten fra hånd til munn. Det er alvorlig, livstruende sykdom. Det kunne blitt for mye, tippet over i ynkeliggjøring, men det bærer: Litteraturen beholder heldigvis samtalepartnernes fokus.

Det klassiske

Henning Hagerup er på sitt mest medrivende når han snakker om den klassiske litteraturen, om den vitaliteten han finner hos de gamle mestrene, om hans egen vei dit. Innlæring av nye språk, klassiske som moderne, og hardt intellektuelt arbeid åpner for det han vakkert beskriver som møter med mennesker som har noe å si oss på tvers av århundre.

Hagerups engasjerte forsvar for romantikken gir mye: Den romantiske perioden er mer enn selvopptatthet, sentimentalitet, genidyrking og fravær av rasjonalitet, har han hevdet overfor Georg Johannesen. For en leser som er moderat opptatt av litteraturvitenskapelig teori, er det interessant å se at dekonstruksjonismen løftet romantikkens litteratur frem i lyset. Slik fenget Derrida og andre teoretikere den unge Hagerup, allerede svært opptatt av romantikkens forfattere. Før han i dag kan si dette: «Samtidig var det skumle med dekonstruksjonen at den på sett og vis relativiserte alt. Hvis alt blir relativisert, hvordan kan du da støtte deg til noen som helst form for moral eller idé om rett og galt?»

Vidsynt lesing

I dette lyset er det direkte morsomt å registrere den svære bredden i Henning Hagerups litterære engasjement. Han er tegneserieentusiast, Donald-kjenner og -oversetter. Han leser sin Dickens i de tyngste situasjoner, skriver selv spøkelseshistorier, snakker fint om Lars Saabye Christensen og kritiserer nedrakkingen av ham fra intellektuelt hold.

Når det er sagt: De to Vagant-veteranene er heller ikke fri for den smule high brow mange assosierer tidsskriftmiljøet med. En tid måtte Hagerup påta seg store mengder oversettelsesarbeid for å ha til salt i grøten. Til dels riktig uinteressante bøker, forstår vi. I den forbindelsen spør van der Hagen: «Kunne du ikke oversatt, la oss si Paul Auster, eller noe tilsvarende brukbar mainstream-litteratur?».

Samtalen i kapitlet «Årets kritiker» får i seg selv en nesten-essayistisk form. Det starter i en kritikk av hvordan klassisk litteratur har vært oversatt til norsk, særlig i Thorleif Dahls Kulturbibliotek. «Mange skriver jo et riksmål som knapt nok har eksistert (…). Dette er drømmen om Frogner som litterært paradis, og det paradiset vil jeg nødig bli lukket inne i». Tankerekken fortsetter via Hagerups essay «Det gamle Europa» til Goethe og Faust og ender i en sammenstilling av Tor Åge Bringsværd og Dag Solstad. Ikke alt som blir sagt er like banebrytende originalt, men en flott reise i lesing er det.

Det interne

Alf van der Hagen og Henning Hagerup er gamle venner. Vennskapet strekker seg tilbake til 1990 og tidsskriftet Vagant, der begge var tidlige medlemmer av redaksjonen. Det setter et visst preg på teksten og bidrar kanskje til at denne boken skiller seg litt fra samtalene med Solstad og Askildsen. Vi får på den ene siden et viktig innblikk i det vitale miljøet som bygget seg opp omkring Vagant. Ikke minst er det imponerende hvor mange av redaksjonsmedlemmene som senere har preget det litterære miljøet her i landet. Arbeidsmåter, tilnærminger, teoridiskusjoner, samarbeid, polemikk og litt fandenskap. Alt er der. Samtidig blir noen av anekdotene fra dette miljøet så interne at de nærmer seg personlig nostalgi av moderat offentlig interesse.

«Leseren» har altså sine lyter. I tråd med det ovenstående, truer samtalen iblant med å tippe over i snakk og prat om detaljer som ikke akkurat bringer ved til bålet. Samtidig inneholder boken en lang rekke gode samtaleemner som forbigås i denne anmeldelsen.

Inntrykket av Henning Hagerup som en særegen plante i norsk litterært landskap er ytterligere styrket – sammen med troen på ordets betydning.

  • Flere anmeldelser fra NRK

De polyglotta älskarna
Bokomslag til "Judas"
Bokomslag