NRK Meny
Anmeldelse

Rimbereid ruler

Øyvind Rimbereid har skapt sin helt egen lyrikkgenre. I det nye langdiktet «Lenis plassar» alternerer ulike stemmer i en svevende dialog der leseren strekkes mellom virkelighet og drøm, fortid og nåtid, håp og undergang.

Øyvind Rimbereid

Med «Lenis plassar» utforsker Øyvind Rimbereid nok en gang langdiktet. I dette formatet er han en mester, mener NRKs anmelder.

Foto: Nikita Solenov

  • TITTEL: Lenis plassar. Et dikt
  • FORFATTER: Øyvind Rimbereid
  • FORLAG: Gyldendal

Et av Jan Erik Volds mest siterte dikt heter «Ta vare» og handler om å ta vare på vennene. «Ta vare» kunne vært en overskrift for hele forfatterskapet til Øyvind Rimbereid. I en tid der så mye forandrer seg, der natur må vike for teknologi, tar han vare på stemmer som nesten er borte. Det kan være hesten «Jimmen», som nærmest blir visjonær når han snakker om olje-installasjonene store som troll i havgapet. Det kan være musikkens stemme, som når Bach spilles på et orgel, selv når alle andre lyder er dødd ut, eller det kan være et språk i oppløsning – eller i ny konstellasjon – som i fremtids-skildringen «Solaris Korrigert».

Ta vare på det som har vært, synes å være en oppfordring Rimbereid vil formulere. Ta vare på naturen! I tillegg leser jeg et ønske om å ta vare på mangfoldet i en utvikling som vi må erkjenne, og som vi kan påvirke, hvis vi virkelig vil.

Flere stemmer slipper til

Rimbereid, Lenis plassar

«Lenis plassar» er Øyvind Rimbereids åttende dikt-utgivelse. To ganger har han vært nominert til Nordisk råds litteraturpris, to ganger har han mottatt Kritikerprisen.

Langdiktet «Lenis plassar» åpner med en tekst i kursiv. Første strofe lyder slik:

Nå som det er så sent,

selv om noen alltid sier det er sent,

er det nå virkelig sent.

Så sent at en knapt merker det er sent!

Jeg leser dette som en tydelig registrering av den store miljøutfordringen menneskeheten står overfor. Er det allerede for sent? Sitatet blir desto sterkere ettersom vi oppdager at det er blomster som snakker. Som et antikkens kor fremfører de sin bekymring for fremtiden, samtidig som de lever i nået. Er denne egenskapen blomstens virkelige verdi? Koret kommenterer også diktets jeg underveis i dette langdiktet, som i tillegg til fortellerens enetale inneholder rene og fiktive dialoger nærmest i kortprosa-format.

På bokens andre side møter vi fortellerstemmen. Han snakker Stavanger-dialekt:

Å sitta på kanten av mørket – slik karakteriseres hans livssituasjon i seks små ord. Det er så fint gjort! Setningen blir både profetisk og strengt konkret, der fortelleren befinner seg på en haug over byen sent på kvelden. Også han lurer på om det er for sent. Kjæresten hans, Leni, er borte. Hva har skjedd? Kunne han forhindret det? Er hun forsvunnet av egen, fri vilje, er hun tatt av dage? Er det virkelighet eller drøm som beskrives?

Diktet bringer en kjærlighetshistorie, en tapserfaring, en fortelling om noe som kunne blitt. Diktet går også tett inn på det norske arbeidslivet anno 2017. Her er mye som smuldrer og faller fra hverandre.

Jeg liker åpenheten i Øyvind Rimbereids tekst, alle spørsmålene. Utfyllende svar uteblir, selv om noen konkrete fakta rammer fortvilelsen inn etter hvert:

Fortelleren er en 42 år gammel arbeidsløs elektriker. Gravide Leni, som kan fire språk utenom finsken sin, jobbet i et call-senter. Før hun ble borte hadde hun allerede jobbet i flere land, for flere ulike oppdragsgivere.

Begge er de mennesker som sjelden får sin livshistorie utlagt i poesi. Også i så måte er Øyvind Rimbereid enestående.

Poesi og politikk

Hvem har sagt at ikke dikt kan ha politisk slagkraft? Øyvind Rimbereid har gjennom hele forfatterskapet sitt latt språk og samfunn smelte sammen. Han har en varhet for ordene som gjør at han skaper overraskende og presise bilder. Elektrikeren beskriver tinn som smelter som et sylvsmykke omkring et komponentbein. Mangfoldet forfatteren insisterer på, finnes også hos blomstene, blant dem finnes den som en gang skal åpne seg som regnblank blomst, nattgul blomst, hjertefarget infarktblomst (...) blomsten som bare finnes som tisekunders-blomst, altfor raskt blomstrende tsjernobyl-blomst, tistelblomst uten en eneste nål-blomst.

Øyvind Rimbereid kombinerer det vakre og det vonde, det åpenbare og det som ligger skjult, det som bare lyrikken kan åpenbare.

Og tvers igjennom fortellingen, tvers gjennom språket, leser jeg en virtuell samtale om modernitet, som kan hente næring fra Marshall Bermanns idéhistoriske essay «All that is solid melts into air», der vekst, drømmer og undergang blandes i en forvirrende og fremmedgjørende virkelighet.

Gjennom Rimbereids poesi utkrystalliseres analyser som mang en økonom eller samfunnsforsker kunne misunt ham. Med «Lenis plassar» beholder han plassen som en av landets viktigste lyrikere.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
reformasjonen, aarebrot

«Reformasjonen» av Frank Aarebrot og Kjetil Evjen: I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.

Hvem snakker for oss - omslag

«Hvem snakker for oss?» av Bushra Ishaq: Forfatter, lege og forsker Bushra Ishaq har med boken «Hvem snakker for oss?» gitt fra seg et kampskrift for toleranse og saklighet i debatten om innvandring og integrering av muslimer i vestlige samfunn.

Vestlandet av Erlend Nødtvedt

«Vestlandet» av Erlend O. Nødtvedt: Erlend O. Nødtvedt har avslørt dei inste sanningar, dei djupaste løgner og dei mest inngrodde mytar om denne landsdelen.