- TITTEL: Lasaruseffekten
- FORFATTER: Tom Egeland
- FORLAG: Aschehoug
I Tom Egelands nye bok om den albinotiske arkeologhelten Bjørn Beltø reises det tvil om kristendommen gjør rett i å avvise sjelens eventuelle vandring fra et legeme til et annet når døden har gjort sitt. Boken heter «Lasaruseffekten». Beltø får et tilbud han ikke kan si nei til: Kan han ta på seg å finne den myteomspunne De dødes bok, mot et honorar på to millioner kroner, tro?
Brorskap og kodeknekking
«Hva er det med meg og gamle manuskripter? Hvordan klarer jeg å rote meg opp i så mye trøbbel?». Beltø stiller selv spørsmålet, godt over halvveis i boken. Et dystert brorskap leserne og Beltø har møtt før («Lucifers evangelium», 2009), har tatt livet av en gammel og eiegod kilde til kunnskap om den etterlyste boken. Brorskapet kalles draculsangeerne. I pakt med navnet har de tappet sitt jødiske offer for alt blod.
Arkeologen Bjørn Beltø leter etter et babylonsk-egyptisk oldtidsverk kalt De dødes bok i Tom Egelands «Lasaruseffekten».
Beltøs selvkritiske spørsmål er godt, også fra en kritikers synsvinkel: Trenger verden enda en spenningsroman der urgamle koder skal knekkes for å finne enda eldre hemmeligheter, bortgjemt i sammenrullet pergament eller noe annet skjørt? Det er for meg nærliggende å svare «nei» på det spørsmålet: Tom Egeland, Dan Brown og andre har gjort dette så mange ganger at de for lengst har skapt en egen sjanger med sine egne konvensjoner og orker vi, det vil si jeg, en runde til? Jeg innrømmer å ha tenkt dette da jeg fikk de 550 sidene i neven.
Best i klassen
Samtidig kan også dette spørsmålet snus på hodet. Jeg kan minne meg selv om at dette ER sjangerlitteratur og at spørsmålet ikke alltid er om en bok tilfører sjangeren noe nytt, men heller om det er godt gjort, godt skrevet, godt utforsket?
Stilt slik, blir svaret på spørsmålet et annet: Tom Egeland kan dette, kanskje er han til og med best i sjangerklassen. Han er, sant å si, et forbausende oppkomme av «nye» manuskripter å lete etter, fler forsvunne papyrusruller. Egeland besitter, og skaffer seg, formidable mengder kunnskap som gir ham grunnlag for «en litterær lek med fakta og fiksjon, virkelighet og fantasi, tro og tvil, myter og vitenskap», som han skriver i det utmerkede sluttordet «Fakta og ordforklaringer for spesielt interesserte». Der forteller han hva som er sannferdig, har eksistert, faktisk har hendt av det romanen forteller.
Sjelens vandring
Fortellingen om Lasarus fra Betania finnes i Johannesevangeliet. Lasarus vekkes til live av Jesus etter å ha vært død i fire dager. Betydde det Jesus sa i den forbindelsen at han også trodde på reinkarnasjon, en ikke uvanlig oppfatning i gammel jødisk tradisjon og urgammelt tankegods fra Mesopotamia?
De dødes bok skal inneholde sannheten om denne kunnskapen. Lasaruseffekten er kodenavn for et forskningsprosjekt i USA, basert på et gen som lar bæreren huske ting fra et tidligere liv. Prosjektet er kommet langt – en sjel er allerede flyttet fra et menneske til et annet.
Slik er ikke bare sterke religiøse krefter involvert når Bjørn Beltø møter farlig motstand i jakten på De dødes bok, de økonomiske interessene er voldsomme, og det er ikke godt å vite hvem som er venn og hvem som bør unngås.
Tenk om
Alt dette får Tom Egeland til: jeg må bare gi etter og lese i vei, selv om det butter imot når skumle brorskap og slitte sjangergjengangere blir for mange og Bjørn Beltøs selvironiske kommentarer for gjenkjennelige. Det er også noe ved oppklaringen til slutt som lar meg sitte igjen med et spørsmål eller to.
«Lasaruseffekten»s styrke ligger imidlertid i Egelands historiske frigangen blant myter, besnærende fakta og gode påfunn. Nok til at leseren blir sittende med sine «tenk om!». Et brukbart utbytte, med andre ord.
- Flere anmeldelser fra NRK:
«Vigdis, del for del» av Kaja Schjerven Mollerin:
«Rigels øyne» av Roy Jacobsen:
«Begynnelser» av Carl Frode Tiller:
