NRK Meny
Normal

Tilmålt omsorg

På sitt beste tangerer «Kvelningsminner» samfunnets fortrengte smertepunkter, men litt for ofte fremstår samfunnskritikken som sjablongaktig og de poetiske bildene som haltende.

Eivind Hofstad Evjemo

– Det spesielle ved Evjemos forfatterskap er at han borer i ubehagelige sider ved den moderne samfunnskonstruksjonen og viser oss slikt som de fleste har skjøvet vekk på en tålelig avstand, skriver Marit Grøtta

Foto: Cappelen Damm

Eivind Hofstad Evjemo har med sine tre romaner markert seg som en engasjert forfatter med omtanke for de svake i samfunnet, og han har fått gode kritikker for sin såkalt empatiske prosa.

Mest kjent er nok kollektivromanen «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet» (2012), der den kommunale omsorgen brettes ut i all sin tristesse gjennom en knippe ulike stemmer og hverdagsliv. Diktdebuten «Kvelningsminner» kan sees som en pendant til denne romanen, for her finner vi noen av de samme temaene og den samme viljen til flertallsskildringer. Evjemo er imidlertid en bedre prosaist enn poet.

Men la oss ta det beste først.

Andres liv

Det spesielle ved Evjemos forfatterskap er at han borer i ubehagelige sider ved den moderne samfunnskonstruksjonen og viser oss slikt som de fleste har skjøvet vekk på en tålelig avstand.

Kvelningsminner

​I «Kvelningsminner» beskriver Evjemo de som er henvist til institusjonstilværelsen.

I «Kvelningsminner» beskriver han de som er henvist til institusjonstilværelsen, slik som den funksjonshemmede og asylsøkeren, men også de som mer generelt prisgitt andres omsorg, slik som epileptikeren og det forsømte barnet. Også den pårørendes tvisyn og samvittighetskvaler får en stemme her. Dessuten er den kommunale logikken representert.

Det er gripende å lese om sårheten hos den funksjonshemmede jenta som vil hjem, men får beskjed av foreldrene om at hun er hjemme – på institusjonen. Som vokser og blir kvinne uten de fremtidsutsikter som andre kvinner har:

«Kvinnen i henne vokste fram som en torn. Ingen ønsket det,

For med henne kom større ensomhet, større sorg»

Diktene holder frem det umulige spørsmålet av hva som er nok omsorg, og de stiller til skue selvrettferdigheten hos den som bestemmer seg for at det er nødvendig med en viss avstand. De lar oss se en flik av de livene som vi til daglig har plassert utenfor synsfeltet, og de konfronterer oss med de vanskelige valgene som hele tiden tas om andres liv.

Sjablonger

Problemet er at Evjemo ikke får det til å fungere diktet gjennom. En øm situasjonsbeskrivelse eller en slående enkeltlinje svekkes av en rotete komposisjon og haltende bilder.

Den kollektivskildringen som fungerte i romanform fungerer nemlig ikke så godt her. Det er for mange sprang mellom uklare stemmer og vage situasjoner, og komposisjonen fremstår tidvis som rotene. Formelt består diktsamlingen av to hoveddeler med henholdsvis seks og tre deler, men også innenfor hver del er det flere synsvinkler, situasjoner og toneleier.

De beste diktene er uten tvil de som handler om jenta i rullestol, for dette er den eneste omsorgssituasjonen som virkelig trer frem for leseren og blir smertefull. Hvis Evjemo hadde holdt fast i denne situasjonen og boret i den, tror jeg diktsamlingen ville blitt mye bedre.

Diktsamlingen kunne også godt ha vært foruten en overtydelig samfunnskritikk. For eksempel anvendes sjablonger når den kommunale logikken skal beskrives: «Man ser utfordringen i å temme det nye mennesket, som søker trøst og trygghet på samme måte som oss.». Eller: «Jeg sier opp kontrakten med fadderbarnet, har bestemt meg for / å lukke døra til Afrikas lidelser for en periode.»

Jeg stusser også over et dikt om kyllinger stablet sammen i en lastebil og utsatt for en prosedyre. Og over et annet om 'en gruppe mongoloide ungdommer' som stabler ved for ordføreren. Disse diktene mangler kritisk dybde og poetisk fintfølelse. Diktene virker best når Evjemo lar leseren se og ta inn over seg det vonde og vanskelige i konkrete omsorgssituasjoner.

Først og fremst prosaist

I tillegg er det for mange utstuderte, vinglete og haltende bilder i diktsamlingen, slik som følgende tre eksempler viser:

«Og gjennom dette

rommet strakk hun frem en porøs snabel og drakk av

nærheten kroppene våre skilte ut.»

«Meldingene er forutsigbare og tørre

som hvitløkbåter bak en stekeovn»

«Derfor rykker vi til når det ringer, som en hest når den

første dråpen treffer kroppen»

Det skal sies at en del av bildene også treffer godt, men rekken av haltende bilder tyder likevel på at Evjemo først og fremst er prosaist. Diktene er da også stort sett holdt i et hverdagsnært språk, og det finnes et større antall prosadikt i samlingen.

Det er et verdifullt blikk Evjemo byr oss, og på sitt beste berører diktene samfunnets fortrengte smertepunkter. Men «Kvelningsminner» har for mange svake elementer til at den kan kalles for vellykket.