Dikt som gjør verden større

Vladivostok, Buenos Aires, Sulawesi. Den store verden får liv gjennom Inger Elisabeth Hansens dokumentariske øyeblikksbilder.

Forfatterportrett Inger Elisabeth Hansen sort hvitt

Fabelaktig diktsamling: Inger Elisabeth Hansen gjør fortid og fjerne strøk levende i sin nye bok.

Foto: Thomas Brun / Aschehoug

En roman kunne ikke ha rommet mer. Det er som om all verdens eventyr vokser frem fra denne diktsamlingen. Den bærer tittelen «Krysninger / Konvoi» og har undertittelen Dikt og dokumentariske fabler. På bokens innbrett står det at forfatteren bygger på sin fars notater. Han er førstereisgutt i 1926, 15 år gammel. Under krigen er han kaptein i konvoifart i Nordsjøen.

Store sveip, sylskarpe nedslag

Så skulle man kanskje tro at erfaringene som krigsseiler skulle være mer enn nok for en tynn diktsamling. Men nei. Inger Elisabeth Hansen foredler fragmenter fra et liv gjennom 30-40 år. Her er guttungen som vokser opp i en rikmannsfamilie som går konkurs. Han blir foreldreløs og drar til sjøs. Ensomheten skal gå som et bånd gjennom årene som kommer. Han blir byssegutt, papirløs innvandrer, uteseiler, matros, kaptein. Og altså far til forfatteren, som har brukt hans faktiske materiale til å skape en diktsamling som har en sjelden nærhet til de fjerneste steder på kloden.

Bitene serveres ikke kronologisk. Den store fortellingen må leseren dikte opp selv. Likevel mener jeg at Inger Elisabeth Hansens dykk ned i enkeltepisoder er så assosiative at de gjør verden nær. Og historiene, som ligger 80-90 år tilbake i tid, blir levende, fylt med mening for oss, her, i dag. Hvordan oppnår hun dette?

Forbindelseslinjer og form

Først og fremst ved hjelp av språket. Hansen holder fast ord gjennom å gjenta dem, la dem rime eller ved å forskyve dem ørlite. Nytteverdi gjenopptas som bytteverdi, i fragmentet som har tittelen «Hvem eier lasta, hvem eier lusa?» heter det:
Ris, bomull, kopra, korn, de ustabile massene stabilisert over Hvitehavet.

Begrepet balanse vender hun tilbake til i mange sammenhenger. Her kan vi lese både den økonomiske, politiske og økologiske maktbalansen: Hva hvis balansen mellom den som eier lasta (les rike redere) og den som eier lusa (les: den fattige sjømannen) forrykkes?

Inger Elisabeth Hansens samfunnsengasjement er uløselig innsydd i alt hun skriver. I den forrige utgivelsen hennes, «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», var miljøvern et sentralt tema. Også denne gangen er økologi og vårt ansvar som mennesker maktpåliggende. «Krysninger / konvoi» holder fast drømmen om en verden som metter sine, som ikke utbytter naturressurser for kortsiktig profitt og slett ikke ruster seg til krig.

I det første diktet, som beskriver konvoifarten i 1943, heter det:

Ut i åpent farvann.

Fritt er ikke havet.

Bokens aller siste setninger vies kretsløpet med havstrømmene ved Peru, der hval, fisk og fugl får spise seg mette av den årlige planktonoppblomstringen. Om havet skriver Inger Elisabeth Hansen her:

(...) nok til alle i samme tid, et løp i krets ikke speed for krig.

Passer for deg som:

  • er nysgjerrig på verden