NRK Meny
Normal

Velturnert kunstnerportrett

Virkelighetslitteratur: Selma Lønning Aarø har skrevet en sterk roman om Anna Munch, kvinnen som terroriserte Knut Hamsun med brev. Hun gir oss Annas versjon, som ikke stemmer helt overens med den de mannlige Hamsun-biografene så langt har gitt.

Selma Lønning Aarø

Kulturhistorie: Selma Lønning Aarø tegner et levende kunstnerportrett i sin nye roman, som også gir et tydelig tidsbilde av Kristiania, Trondhjem og Paris på slutten av 1800-tallet.

Foto: Agnete Brun

Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».

Hamsuns maniske plageånd, eller?

Selma Lønning Aarø: Hennes løgnaktige ytre

Dokumentarromanen om Anna Munch, kvinnen som er kjent som Knut Hamsuns plageånd, nyanserer det offisielle bildet.

Anna Munch (1856 - 1932) var en norsk forfatter. Hun skrev romaner, fortellinger og skuespill, men er for ettertiden nærmest glemt. Skulle noen assosiere noe som helst med navnet hennes, måtte det være at hun var kvinnen som forfulgte Knut Hamsun i en slik grad at han måtte be om politiets hjelp til å få satt en stopper for det. Men var Hamsun selv så uskyldig som han ville ha det til?

I «Hennes løgnaktige ytre» gir Selma Lønning Aarø et nærgående portrett av en kvinne som var fanget i et ulykkelig ekteskap, en mor som ville være kunstner, og som måtte kjempe seg vekk fra hus og hjem for å leve ut sine livsambisjoner. Boken er et kunstnerportrett, men den er også et dobbeltportrett. Fortellingen er nemlig lagt i munnen på Annas datter Signe, barnet som ble ofret til fordel for morens altoppslukende fascinasjon for forfatteren Knut Hamsun.

Datteren forteller

Det er Signe 60 som forteller, en sliten og mager kvinne som slippes fri etter fangenskap på Grini i 1945. Ektemannen er savnet etter et forlis med fangetransport til Tyskland. Dette er Signe som ser Knut Hamsuns hyllest av Adolf Hitler i avisen, og som tenker på hvilken mor hun kunne ha hatt, om det ikke var for Knut Hamsun.

Etter en litt forvirrende start, der jeg ikke riktig kunne si hvem forfatterstemmen tilhørte, falt bitene på plass. Fortellingen om Anna omhandler årene 1891 til 97, med enkelte tilbakeblikk. Jeg-fortellingen til Signe er lagt til våren og sommeren 1945. De to historiene alternerer. Komposisjonen er godt utført, helt ned på setningsnivå kan vi lese Lønning Aarøs dramaturgiske nerve.

Som en biografi

Med lett gammeldags tone - og med utstrakt bruk av historisk presens: «Året er 1875. De lever liksom utenfor verden» skriver Lønning Aarø innforlivet om Annas liv. Boken åpner med faktiske brev fra Anna Munch og Knut Hamsun. Den avsluttes med et oppklarende etterord av forfatteren og faksimiler av håndskriftrapporten fra eksperten som skulle tyde de anonyme brevene. Anna ble aldri dømt. Kanskje har ettertiden dømt henne?

Selma Lønning Aarø frikjenner ingen, men hun skriver frem en tvetydighet i en verden som ikke er ensfarget. Ofte får vi en scene beskrevet, slik Anna kan ha opplevd den, for så å få det historiske forelegget i form av et brev skrevet av Hamsun. De ulike fremstillingene springer leseren i øynene og minner oss på at vi alle opplever verden som de enkeltindividene vi er.

Dette er Anna

Som i flere vesentlige romaner denne høsten handler det om blikket som ser, om sinnet som erfarer og bevarer. Sjelden er kvinner blitt hørt opp gjennom historien på bekostning av menn. Det er mannens versjon som har fått tyngde og gyldighet.

Lønning Aarø presenterer både en høyst levende kvinne og en tid som en gang var levende. Boken blir dermed også en kultur- og mentalitetshistorie, der både kjønnsroller, konvensjoner og byer som Kristiania, Trondhjem og Paris beskrives så jeg rent føler jeg er tilstede.

Det er fint å lese en historisk roman som også tematiserer brennaktuelle problemstillinger. Det føles relevant å lese om Anna Munchs anfektelser på 1890-tallet.

Takket være Selma Lønning Aarøs fortelling får jeg lyst til å gå inn i et gammelt, men for meg helt ukjent forfatterskap. Dét er også en kvalitet ved «Hennes løgnaktige ytre».