NRK Meny
Anmeldelse

Intrikat og innlevd krim

Torkil Damhaug er god på ungdomspsykologi. Det har han vist før og gjør det igjen med «Glasshjerte», hans sjette kriminalroman.

Torkil Damhaug mottar Rivertonprisen

Forfatter Torkil Damhaug under utdelingen av Rivertonprisen i mars. Nå er han aktuell med romanen «Glasshjerte».

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

  • TITTEL: Glasshjerte
  • FORFATTER: Torkil Damhaug
  • FORLAG: Cappelen Damm

Amina, Mikkel, Inga, Robin. Fire unge mennesker spiller de sentrale rollene i Torkil Damhaugs nyeste krimutgivelse. Det er 16 år gamle Amina. Hun forsvinner, slås i hjel. Mikkel, hennes tre år eldre fetter og nabo, er en av de siste hun snakker med. Amina har vært svært opptatt av sin fetter. Robin er Mikkels utviklingshemmede bror. Robin har sett alt for mye av det som skjedde med Amina, men evner han å gi uttrykk for det? Inga er jusstudent og datter av en stjerneadvokat. Hun treffer Mikkel på en forelesning i psykologi, forelsker seg hodestups. Inga er et empatisk menneske som lett glemmer seg selv, hun vil redde Mikkel, gjør kjæreste, omsorgsperson og etterforsker av seg. Og så har vi Boel, la oss ikke glemme Boel.

Klassisk grunnfortelling

I bunnen av «Glasshjerte» ligger en klassisk krimfortelling: en forsvinning blir til mord, det finnes en mengde spor, sidespor og antydninger. Når løsningen foreligger etter drøyt 400 sider, har hele regnestykket gått vakkert opp. Kanskje kan leseren også tenke at «dette har jo forfatteren antydet helt siden starten» og riste litt på hodet av seg selv, som ikke så det før?

Alt det er vel og bra, men årsaken til at «Glasshjerte» er en god roman, ligger annetsteds. Viktigst er de unge menneskene jeg allerede har nevnt, og måten forfatteren har bygd dem opp og viser dem frem på: som sårbare, til dels skadede og vindskjeve. Møter med de voksnes verden har truffet den enkelte ulikt, konsekvensene er ikke lett å overskue. Disse portrettene kombinerer forfatteren med et nøkternt, men tilstedeværende språk og åpenbar fortellervilje.

To stemmer

Glasshjerte omslag

Fire unge mennesker spiller de sentrale rollene i Torkil Damhaugs nyeste krimroman.

Beretningen fremstilles gjennom to stemmer. Først og fremst den sedvanlig allvitende fortelleren, dernest Mikkel, som har noen egne, sentrale kapitler der det ganske elegant forblir uklart hvor forfatteren skal ta oss: Mikkel vakler mellom Boel og Inga, han har arvet morens kunstnersinn, tar stort ansvar for den utviklingshemmede Robin.

Prisverdig nok: kriminalforfattere ser det gjerne som en oppgave å belyse eller kritisere sider ved samfunnsutviklingen som volder oss vansker. Å få det til, uten at kritikk eller problematisering virker påklistret eller søkt, er ofte verre å få til.

Torkil Damhaug lykkes imidlertid også i dette, for eksempel i beskrivelsen av Aminas bakgrunn: Hennes og Mikkels mødre er søstre. Mikkels mor er kunstner, mens Aminas mor har konvertert til islam og er mer rettroende og vesentlig strengere enn sin muslimsk-liberale akademikermann. De trange grensene hun har tildelt Amina har ikke fått datteren inn i folden, de har i stedet utløst opprøret og utforskertrangen. Damhaug forteller og nyanserer også denne siden av historien ved hjelp av handling og dialoger, ingen postulater. Slik glir elementene nesten sømløst sammen.

Noen problemer

Jeg var lenge i tvil om en sidefortelling i boken fortjente sin plass, nemlig den om en tidligere stjerneadvokat, Fred Rivers, som har sonet åtte år for drap – et han ikke er sikker på om han har begått. Men også denne karakteren falt på plass – faktisk har jeg tenkt at Damhaug kanskje har mer i ermet om Rivers. Slutten kan antyde noe slikt.

Den geskjeftige Inga voldte meg større problemer i et stykke av boken. Jeg synes forfatteren slipper taket i en realisme som ellers preger historien når han slipper ungjenta løs på saken og verden, som var hun selveste Nancy Drew. Det tar seg inn etter hvert og karakteren Inga er nok hel ved, hun også. Det blir allikevel i meste laget en stund.

Torkil Damhaug skriver gode dialoger, blir aldri krampaktig i det tidsriktige. De ungdommelige tankesettene står til troende, de også. Særlig gjelder det Mikkels indre monologer.

Og når alt det er sagt: «Glasshjerte» holder høyt spenningsnivå, smart som den er.

  • ​Flere anmeldelser fra NRK:
Nesten menneste

«Nesten menneske» av Alfred Fidjestøl: Alfred Fidjestøls biografi om Julius er et stykke ekte virkelighetslitteratur fortalt etter alle kunstens regler.

Ulvefellen av Aslak Nore

«Ulvefellen» av Aslak Nore: Aslak Nore har skrevet en utmerket spionthriller basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig.

Bokomslag, kvinneansikt på tvers

«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» av Rune Christiansen: Langsomt, langsomt utforsker Rune Christiansen menneskelivet. Med åpen nysgjerrighet og fin musikalitet gjør han det trivielle sublimt.