Rune Belsvik skriver enkle setninger. De er tett på dagligdagse gjenstander som steiner, trær, en sykkel, et gutterom. Setningene er også tett på følelser, de som det ikke er så lett å snakke om.
Lukas, sånn åtte-ni år kanskje, skulle gjerne vært en stein:
Lukas får nemlig ofte Mamma og Pappa til å bli sinte. Hvorfor gjør han alltid det han ikke skal? Lukas tror mamma er mer glad i lillesøster Alma enn i ham.
Å finne sin plass i verden
Lukas føler seg utenfor på mange plan, også i forholdet til bestevennen Nico, som både kan flyte på ryggen i vannet, har egen mobiltelefon og en større nabogutt å leke med.
I en lang rekke bøker, både da han skapte Dustefjerten og det lille landet ved bekken og i historiene fra Bløygen, der vi møtte , har Rune Belsvik dokumentert at han kan skrive lettfattelig om de vanskeligste ting. Som ensomhet, redsel, kjærlighet, misunnelse og sjalusi. Eller ellevill glede.
Nå gjør han det igjen. Med et språk som en åtteåring kan oppleve som sitt. Belsvik er på innsiden av drømmen om å høre til. Lukas strever, for det er fort gjort å trå feil om man vil tekkes andre på bekostning av egen samvittighet. Kjenner vi Belsvik rett, åpner det seg opp for Lukas. Alt dette vanskelige kan synes mindre vanskelig, det beskriver Belsvik så naturlig, der Lukas ved bokens slutt endelig får til å flyte på ryggen:
Over han er himmelen stor og blå.
Vennlige tegninger
Illustrasjonene i boken står Sigbjørn Lilleeng for. Han har tidligere blant annet gitt ut en rå-spennende tegneserie-trilogi som inneholder bøkene «Apefjes», «Ulvehjerte» og «Flammetenner» sammen med forfatter Tor Erling Naas. Jeg skulle gjerne sett mer av den intensiteten han viste der! Noen av tegningene her blir nemlig litt anonyme.
Men så er jo også Lukas en ettertenksom gutt. Bildet av Lukas som oppdager Pappa alene i stuen en natt - et sjeldent møte der to ensomme mennesker med hver sine bekymringer åpner seg opp for hverandre - er nydelig. Lukas står, litt engstelig, i døråpningen og titter inn, Pappa sitter så alene og fortumlet i den mørke stuen.
Psykologisk innsikt
Lukas vil bli sett av foreldrene sine. Samtidig er han redd for at de ikke liker det de ser. Er Lukas ugrei, blir stemningen i familien ugrei.
Det er en følelse mange har erfart. Barns skyldfølelse overfor de voksne kan psykologer snakke om i aviser og analyser. Rune Belsvik gjør erfaringene om til litteratur.
Brå kast
Fortellingen om Lukas bygges opp rundt konkrete enkelt-scener.Jeg synes Belsvik i blant hopper for raskt fra den ene scenen til den andre. En hendelse antydes, og brått er den slutt. Et eksempel er en hyttetur, der Lukas kanskje blir venn med en gutt han har gjort urett.
Gutten har en tam kråke. Er det han som kalles Fugleguten? Akkurat tittelen er litt misvisende, Lukas er jo hovedpersonen som vi følger innenfra gjennom hele boken. Men som leser blir jeg i tvil om fokuset, for denne tittelen kunne passet på begge guttene.
Et enda strammere fokus skulle jeg ønsket meg.
«Fugleguten» er en fortelling som kan egne seg godt til høytlesing. Rune Belsviks skildringer av utenforskap og drømmer kan med stort utbytte også leses av voksne.
