Ordet har løpt foran den fra opprinnelseslandet Frankrike: ryktet sa at denne tegneserien kunne sammenlignes med framifrå «Perspolis» av Marjane Satrapi. «Fremtidens araber» er en av høstens viktigste oversettelser til nordmenn.
Smittende fascinasjon
Riad Sattouf er to år da boka starter. Et perfekt, nyklekket menneske, slik han skriver i sirlig løkkeskrift påtegnet det første bildet vi ser av ham. Riad vokser opp delvis i morens Frankrike og farens Syria, og også noen år i Libya. Håret er bølgende platinablondt, noe som skal gi ham en helt spesiell oppmerksomhet på godt og vondt igjennom de årene vi følger ham.
Han forteller detaljert så vi lukter svetten han selv lukter i en matkø, vi smaker de søte morbærene når faren hans gir ham dem rett fra treet for første gang, og føler undringen over alle de store og små inntrykkene som sitter klart igjen og som han gir oss gjennom sin strek.
Vold og usivilisert oppførsel er kanskje negativt, men ikke bare, og skildres så fascinerende slik bare barn kan fascineres av det.
Elegant-morsom strek
Alt er utført i en elegant-morsom strek, med én valgt skyggefarge på visse sider. Det kan være lyseblå når de er i Frankrike, det kan være rosa for landsbylivet i Syria, og så bruker han også signalfarger i detaljer, som når overfloden av bananer i matrasjonene, blir farget grønne. Den grønne detaljfargen bruker Sattouf i – selvsagt – Libya, slik det også er i landets flagg. Fargene er knagget i en stemning eller en atmosfære – eller i politiske eller maktrelaterte detaljer. Og det er mer enn fiffig! Det fører deg inn i sinnsstemninger og temperaturer knyttet til forskjellige deler av erindringen.
Like balansert er fortellerstemmen. Tidlige minner er detaljrikt og imponerende redigert til en liketil fortelling om oppvekst, der små hverdagsopplevelser, statsapparatets tilstedeværelse og voldsomme hendelser, sømløst flettes sammen. Vi ser dem gjennom barnets kulerunde øyne og kjenner på dem gjennom hans sanseapparat – og via foreldrenes opptreden rundt dem.
Brennhete diskusjoner om krig og internasjonale forhold
Første bind av «Fremtidens araber» kommer på norsk akkurat idet Norge har begynt å diskutere vårt engasjement i Libya etter år med taus enighet om at vi skulle bombe Gaddafi. Det var jo å forvente at tegneserien skulle treffe syrernes tragedie da Minuskel forlag og forlegger/oversetter Alexander Leborg begynte på å jobbe ut en norsk versjon av den, men nå får vi altså annerledes bakomhistorier fra begge land.
De godt fortalte tegneseriene med fengende og god fortellerkunst – som samtidig omgås historie og geografi sannferdig – de er det alltid verdt å vie sin tid, de lærer deg noe om verden. Denne utgivelsen havner midt oppe i to av de mest brennhete diskusjonene om krig og internasjonale forhold her i landet.
Lekende lett fortalt
Minuskel må berømmes, de har tydeligvis tatt på seg å bringe utgivelser som det norske publikum fortjener å få oversatt til norsk. Dette er første episode om den gylne, lyshårede araberen, den stopper brått midt i en sjokkoppdagelse for den lille hovedpersonen. Så jeg håper bind to kommer raskt. Men ikke for raskt!
Oversettelsen her er gjennomgående god, men med et par små, irriterende feil i øynene på en leser som er språknerd. Syrier? Kun en i for mye, men når det er et så sentralt ord i fortellingen blir det litt irriterende at det konsekvent blir hetende syrier og ikke syrer i Leborgs oversettelse.
Det hele er lekende lett fortalt, med opplevelser som springer ut av sidene, og lukter slik det luktet for lille Riad, og det er endatil ofte ganske morsomt. Fremtidens araber kan oppsummeres med at alt det store og det små i livet – forventninger og inntrykk – det er et eventyr!
