Jeg vet ikke om så mange andre forfattere her hjemme som kunne rodd i land et språklig prosjekt som det Andreassen gjennomfører med «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges».
Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal, mener litteraturkritiker Leif Ekle.
Boken er formet som en eneste lang enetale: Protagonist Krister Larsen snakker til oss, prater sammenhengende, fra første setning til siste punktum. Han tar i bruk hele registeret av faste uttrykk og talemåter som har kommet i hans vei, gjerne frisert og omformulert: Like umiskjennelig Drammen og arbeiderklasse-smart som det er Kyrre Andreassen. Det er morsomt, men også dystert.
Spissformulert drammenser
Krister Larsen er ikke bare elektriker med flere prolapser på gang samtidig, han er også en leser. Antikkens historie, for eksempel, den interesserer Krister Larsen. Han følger med i verden. Folk omkring ham lever i tråd med vår tids uendelige letthet, bryr seg ikke om så mye. Krister, derimot, har et begrunnet og spissformulert syn på det meste.
Et moderat eksempel på Kristers fortellerstil kan se slik ut, der han ser tilbake på yngre dager da han akkurat hadde møtt sin Marianne:
Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen – intet mindre – ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen.
Han er for eksempel ingen voldelig mann, forsikrer han oss. Selvsagt ikke, han har da kontroll. Men slår gjør Krister. Noen ganger må det til: Respekt, ikke vike, slå til først. Krister Larsen skremmer folk, kone og sønn inkludert. Han dummer seg ut i fylla, roter kjærligheten til for seg og Marianne. Krister Larsen er en mann i krise – på full fart mot sammenbruddet. Eller kanskje ikke …
Ingen romankarakter er så velegnet som en Krister Larsen når det kommer til satirisk raljering med den dumhet som iblant finnes innebygget i byråkrati, helsevesen og annen offentlig tjenesteproduksjon. Kristers kolleger på kurssenteret, sønnens skole og dusten på NAV får så øra flagrer. Mens leseren aner at her er det faktisk også noen korn av sannhet gjemt i den verbale julingen.
Menn på nedtur
«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» er altså en roman om en mann, kanskje til og med om menn, i en livsposisjon der den kjente verden truer med å kollapse, bli uforutsigelig. Samtidig byr Kyrre Andreassen på stilsikre studier av livet i randsonen av den besynderlige rikdommen som har tilfalt oss alle – hva den har gjort med oss og vårt forhold til viktig og uviktig, rett og galt, det som er vesentlig og det som ikke er det.
I en bisetning er det verdt å nevne at Kyrre Andreassens tematikk finner et slags motstykke i deler av Frode Gryttens fine novellesamling av året: «Menn som ingen treng». Ulik form til tross: å lese de to bøkene opp mot hverandre er ingen dårlig idé
Kyrre Andreassen skriver med stor empati, jeg hadde nær sagt; respekt, for sin protagonist Krister Larsen og den mørke nedoverbakken vi går sammen med ham. Uten den hadde dette vært en mindre roman, et mindre løft enn det faktisk er.
