NRK Meny
Normal

Skogen, menneskenes offer

Den amerikanske forfatteren Annie Proulx fyller snart 81 år. Hun ga nettopp ut «Barkskins», hennes femte roman. Skogene, deres skjebne i menneskenes klør og konsekvensene er tema.

Annie Proulx

– Barkskins er ikke Annie Proulx´ sterkeste bok. Men i alt som fungerer, i naturen, i omgangen med mennesker og deres holdning til de kårene livet tilbyr, er hun helt på høyden, mener litteraturkritiker Leif Ekle

Foto: NRK / NTB Tema

Gjørme, regn, bitende insekter og duften av piletrær var det første inntrykket René Sel og Duquet fikk av New France da de ankom fra den andre siden av havet i 1693. Det andre inntrykket var svær, mørk skog og ugjestmild villmark.

To slektslinjer

Dette får leseren kjennskap til på den første siden av Annie Proulx´ nye roman, den storvokste «Barkskins». En fortelling som starter der, i 1693, og strekker seg fram til vår egen tid – ved hjelp av nesten 750 boksider og to slektslinjer – nemlig de etter René Sel og Duquet.

Barkskins

«Barkskins» starter i 1693 og strekker seg fram til vår egen tid – ved hjelp av nesten 750 boksider og to slektslinjer – nemlig de etter René Sel og Duquet.

Historien som fortelles handler om skogen som en naturens hjørnestein og menneskenes rovdrift på den i jakten på sivilisasjonsutbredelse og fortjeneste.

Bokens aller fineste øyeblikk, la oss ta det med én gang, finnes i Proulx´ beskrivelser av skogens og klimaets unådige virkelighet og i skjønnheten, storheten. Som her, helt i starten av romanen. René Sel og Duquet har fått tjeneste hos Monsieur Trépagny og følger ham gjennom skogen til stedet der han har bosatt seg for å hogge trær, rydde plass:

In a few hours the sodden leaf mold gave way to pine duff. The air was intensely aromatic. Fallen needles muted their passage, the interlaced branches absorbed their panting breaths. Here grew hugeous trees of a size not seen in the old country for hundreds of years, evergreens taller than cathedrals, cloud-piericing spruce and hemlock. The monstrous, deciduous trees stood distant from each other, but overhead their leaf-choked branches merged into a false sky, dark and savage.

«Barkskins»

Immigranter

De er to helt forskjellige typer, de to immigrantene. Duquet er liten, svakelig, fra bygatene i gamlelandet, vant til å bli hundset. Det er så vidt han overlever de første strabasene – og noen av de han møter senere. Men den opprinnelige analfabeten har et hode for forretning, penger og fortjeneste.

Han slår seg stort opp på handel, først med skinn og huder, så med treverk og tømmer. Før han forlater oss og sine mange sønner, er han etablert – i Kina, i Europa, i New France, men også i Boston. Han er kjent for hensynsløshet i forretning og følelseskulde i livet.

René Sel er vant til å behandle en øks fra hjemlandet og finner seg fort til rette som tømmerhogger, men føler seg lurt av sin seigneur, den selvsamme Monsieur Trépagny. Hvor blir det av det landet han skulle få som betaling for de første tre årenes strev? Han tvinges til å gifte seg med Mari, en kvinne av mi´qmaw-stammen og overtar Trépagnys opprinnelige eiendom.

De får flere barn. Alle faller inn i den harde virkeligheten som beredes dem av tømmerhogst og fløting, av en voksende strøm av nybyggere fra Europa og rivaliserende koloniinteresser. Samtidig forsøker de lenge å ta vare på det gamle, det moren har gitt dem av kunnskap om eget folk og tradisjon.

For de hvite nykommerne er det klart hva det dreier seg om:

«Someday,» Monsieur Trépagny said, pointing into the gloom, «someday men will grow cabbages here. To be a man is to clear the forest. I don´t see the trees,» he said. «I see the cabbages. I see the vineyards.»

«Barkskins»

Langsiktig

Her i Norge er nok Annie Proulx mest kjent for de tre samlingene med fortellinger fra Wyoming. Én av fortellingene er «Brokeback Mountain», filmatisert i 2005. Mye lest, men også filmatisert er romanen «Shipping News» fra 1996.

Annie Proulx er uvanlig god på det lange handlingsforløpet, det som strekker seg over tid, kultur, klasser og epoker. Tydeligst kommer dét fram i den flotte romanen «Accordion Crimes» fra 1996, der en siciliansk trekkspillmaker kommer til USA på 1800-tallet og blir skutt av en lynsjegjeng ute etter italienere. Romanen følger så det trekkspillet han har med seg på en lang og vidløftig ferd rundt i USA.

Rovdrift og klima

I denne nye romanen klarer hun på lignende vis å få de historiske trådene vevd sammen til et hele. Proulx knytter den harde settler-kulturens brutale omgang med natur og opprinnelige innbyggere til ekspanderende handel med naturressurser, fremvoksende kapitalisme og tunge samfunnsmessige endringer. Under og over det hele ligger kolonimaktenes kamp for egne interesser: New France, senere Canada, mot det gryende USA. Frankrike mot England. Og så; vår tids truende klimaendring.

Kolonistenes tro på ressursenes uuttømmelighet kommer tydelig og ofte fram:

«How big is this forest?», asked Duquet in his whinging treble voce. He was scarcely larger than a child. «It is the forest of the world. It is infinite. It twists around as a snake swallows its own tail and has no end and no beginning. No one has ever seen its farthest dimension.»

«Barkskins»

Sterke skikkelser

Litterært er det allikevel hovedpersonene som bærer den tyngste delen av innholdslasset. De, og en slående omgang med naturens variasjon – i vær, årstider og harde krav til den som vil være til der ute.

Framstillingen av de ulike karakterene er nær og nyansert: Tankesett, holdninger, tale, utseende og rolle i fortellingen. Takket være Proulx´ språk, sitter alt som det skal. Oftest ukunstlet og rent: Den tidligere journalisten har utviklet en effektiv og særegent saklig fortellerstil. I blant er språket allikevel mer arkaisk og ispedd gamle franske former – alt passer helheten godt.

Godt forsett

Det er imidlertid ikke bare litterær velstand som rår mellom disse to permene. Annie Proulx har, med skogen som vitne og eksempel, villet skrive en roman om vår rolle i nedbrytningen av våre gitte forutsetninger.

Hvordan ureflektert rovdrift på ressursene og jag etter mer penger, større utbytte, mer land under plog og industrialisering har ført til en situasjon der hele balansen er forrykket og vi står overfor store og truende endringer. Det er et godt forsett, men ikke enkelt å gjennomføre uten å ty til programmatiske innstikk.

Overtydelighet

Denne romanens svake side er nettopp en tendens til det overtydelige. Særlig kjennes det litt påtrengende i noen sekvenser der indianere gir uttrykk for sin holdning til bruk og høsting av naturen. Vel og bra igjen, men budskapet virker i blant innklippet og påtatt. Dermed også stivt.

«Barkskins»​ er altså ikke Annie Proulx´ sterkeste bok. Men i alt som fungerer, i naturen, i omgangen med mennesker og deres holdning til de kårene livet tilbyr, er hun helt på høyden. Også med de fine fortellingene fra Wyoming.

De sistnevnte og romanen «Shipping News» er vellykket oversatt av Ragnhild Eikli. Vi kan håpe at hun slippes løs på Barkskins også.