NRK Meny
Normal

Årets mest rasende roman

Løvetannbarnet er blitt en ung, rasende kvinne i tyske Angelika Klüssendorfs strålende roman «April».

Angelika Klüssendorf

Forfatteren Angelika Klüssendorfs bok er er oversatt til et nynorsk som er så levende og så sanselig at man skulle tro at forfatteren var fra Leikanger og ikke fra Leipzig, mener NRKs anmelder Knut Hoem.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Har du vært atten år, forelsket, og blitt banket opp av en psykotisk mor i et kommunistisk østtyskland på åttitallet?

Løvetannbarn

April

Romanen er oversatt av Øystein Vidnes til et nynorsk som er så levende og så sanselig at man skulle tro at forfatteren var fra Leikanger og ikke fra Leipzig.

Hovedpersonen April i tyske Angelika Klüssendorfs roman med samme navn, har opplevd alt dette. Hun er et såkalt løvetannbarn, altså et barn som klarer seg gjennom oppveksten på tross av umulig oppvekstforhold. Løvetannbarnet stiftet vi bekjent med for første gang i romanen «Jenta» , som kom på norsk for to år siden. I denne andre boken har jenta altså blitt en ung kvinne.

Idet romanen åpner møter vi henne sammen med en representant for barnevernet idet hun skal få tildelt et rom hos en eldre dame. Den gamle damen minner mest om en uspiselig heks fra et eller annet brødrene Grimm-eventyr. April er nådeløs når hun ser på andre mennesker, og også temmelig nøktern når hun ser på seg selv. Men i denne andre boken om henne har det skjedd noe nytt. Hun begynner å bli attraktiv for menn, og dermed blir hun tvunget til å justere blikket på seg selv.

At menn synes ho er vakker, forstår ho ikkje. Som om blikka ikkje gjeld henne, men ideen om henne; ho ser på kroppen sin som noko ho har fått utdelt, noko nyttig og slitesterkt. Om nokon skulle prøve å banke henne opp eller på annan måte yte vald mot henne, ville kroppen hennar forsvare henne som ein maskin. Vald er framleis ein vanleg del av livet for henne, sjølv om ho prøver å kome seg laus.

Utdrag fra «April»

Det skal komme en mann, ja det skal komme opp til flere samtidig. Vår rufsete DDR-heltinne skal få et barn. Hun skal sitte dritings ved en bardisk. Det er rått, det er vakkert og det er oversatt til et nynorsk som er så levende og så sanselig at man skulle tro at forfatteren var fra Leikanger og ikke fra Leipzig.

Illegale aviser

Angelika Klüssendorf vokste opp i DDR. I likhet med sin hovedperson, søkte hun om og fikk innvilget utreise i 1985.Transitt-rommene for DDR-flyktninger i Vest-Berlin, som April kommer til, har altså også forfatteren blitt sluset gjennom. Den illegale undergrunnsavisen «Anslag», som April er med å produsere, fantes også i virkelighetens DDR, og Angelika Klüssendorf var med på å lage den. Den finnes altså likheter mellom forfatter og hovedperson. Om forfatteren også hadde en jævlig oppvekst, vet jeg ikke.

Disse bøkene inviterer ikke til noen biografisk lesemåte. I dette skiller Klüssendorf seg fra sin mer kjente norske kollega Karl Ove Knausgård. Rent litterært fremstår de som svært ulike.

Der Knausgård interesserer for å rive opp alle skott mellom virkelghet og fiksjon, så satser Klüssendorf på at litteraturen blir mest virkelig for leseren, når den fremstår som oppdiktet.

Forbløffende like

Derfor er det kanskje heller ikke så overraskende at Klüssendorf valgte å gå til et estetisk frontalangrep på sin norske kollega i den tyske ukeavisen «Die Zeit» nylig.

De er for forskjellige, og har ulike litterære forbilder. Samtidig er det også forbløffende likheter mellom de to. Begge skriver moderne dannelsesfortellinger om henholdvis en ung mann og en ung kvinne som skal ønsker å bryte ut av undertrykkende familieforhold og å bli forfatter.

Vi lesere har det privliegium at vi slipper å velge den ene eller den andre. Vi har å gjøre med to strålende forfattere. Knausgård skrev seks tykke bøker om Karl Ove. Til nå har vi fått to tynne bøker om den rasende ungjenta April. Måtte det komme mer. La oss håpe det kommer minst en bok til.