Omstendelig og morsom desillusjon

Kan en saktegående fortelling om en halvgammel mann som ønsker å gå i hundene, bli morsom? Ja da. Terje Holtet Larsen serverer litterær samtidskritikk som er både snobbete og skarp.

Terje Holtet Larsen

Litteratur og virkelighet. Terje Holtet Larsen skriver om hva en roman også kan være i boken 'Angiveren', en metaroman om liv, diktning og forstillelse.

Foto: Baard Henriksen

Terje Holtet Larsen er en original forfatter. Ikke original i den forstand at han skifter tematikk fra bok til bok. Nei, som forfatter er han umiskjennelig konstant, der han med langsom presisjon dissekerer misantropiske menn som trives best - og de har det ikke helt godt, der heller - i sitt eget selskap. Masker og skuespill er temaer han fremdeles befatter seg med.

Halvgamle, gretne gubber

Originaliteten ligger i et omstendelig, lett pretensiøst språk, minimal handling og personer som mangler det fortelleren mener kritikerne så godt liker: en forfatters sjarmerende godhet for sine romanskikkelser.

Det er ikke mye sjarmerende ved Terje Holtet Larsens personer. Der en Frode Grytten eller Levi Henriksen flagger empatien, når de skal skildre menn som ingen vil ha, lar ikke Holtet Larsen følelsene løpe av med seg: Her er en kjølig tørrpinn-het som gjør at teksten nesten kan leses som et vitenskapelig forskningsdokument.

Og så er det ikke helt sant. Det blir emosjonelt, denne kontrollerte protesten mot den økende banaliseringen i tilværelsen, når både forfattere, lesere og selve det å skrive betraktes gjennom Terje Holtet Larsens lupe.

Revisoren og forfatteren

Jeg-fortelleren er forfatter, midt i femtiårene. Etter et møte med en ukjent mann på en T-banestasjon i Oslo sentrum, inngår han en avtale om å skrive ned denne mannens fiktive fantasier.

Mannen, en revisor, er på samme alder som ham selv, like desillusjonert og sosialt distansert. Hans mål er å forsvinne, å kunne forfalle fri og ukommentert. For å bli glemt av de få som har stått ham nær, ønsker han å etterlate seg noen skriftlige formuleringer. Disse fornedrende skriveriene, som blant annet skal dreie seg om fascinasjonen for helt unge kvinner, vil gjøre at kollegene fortest mulig ønsker å glemme ham, tenker han, og ber derfor vår mann, som jo er en ordets ridder, om å formulere de konstruerte drømmene som skal beskytte ham mot å få et ettermæle.

Metaroman

Allerede på første side, der Terje Holtet Larsen serverer «Kjære leser» en lang litterær fotnote som vil skille leser-klinten fra hveten, synes det at dette er en roman med mange lag. Fortelleren mener at romanen ofte betraktes som

(...) en foretrukket sjanger for smigrende løgner og medrivende fantasier av det realistisk-sentimentale slaget, der den beste, det vil si det mest innfallsrike, fartsfylte og uforutsigbare overflødighetshornet av en fortelling, vanligvis vinner leserens (...) gunst.

Terje Holtet Larsen "Angiveren"

Selv skriver han for å utholde sitt eget selskap og litt lettere unngå omverdenens:

Men det burde også være mulig å tenke på romanen som et marginalisert overlevelsessted, kanskje det siste, for sannheter, hemmelige eller uhåndgripelige sannheter av det slaget som ikke lar seg innsirkle eller formulere noe annet sted enn i en roman, i en romans språk og de sammenhengene språket er i stand til å skape. Eller i det minste halvsannheter.

Terje Holtet Larsen "Angiveren"

Hva er litteratur?

Er det Terje Holtet Larsens egen poetikk som viser seg? Hva er sannheter og hva er halvsannheter for en mann som helst raljerer over samtidens underholdnings-jag, men like gjerne pirker som snarest borti den sofistikerte, ansvarsfraskrivende observatøren?

Svik og sorg tematiseres også, nesten uten at vi skjønner det, i denne romanen der det foregår så mye under overflaten.

Skjønnlitteraturen blir en motvekt til livets begredeligheter. Fortelleren siterer gjerne Jorge Luis Borges, Marcel Proust, Heinrich Böll, Oscar Wilde eller Charles Baudelaire, alle formuleringssterke forfattere som bygger opp om forestillingen om at livet er et skuespill, der tragedie fort kan tippe over i komedie. Eller omvendt.

Og der ligger den og dirrer, romanen, i spennet mellom komedie og tragedie, mellom distansert kynisme og intim sårbarhet. Det er fint.