Aldri lei av Amundsen

• FORFATTER: Espen Ytreberg
• TITTEL: «Amundsen. En roman»
• FORLAG: Tiden

Roald Amundsens ferd til Sydpolen inneholder det meste som skal til for å bli mytologisk. Store oppdagelser fascinerer; en håndfull menn kjemper seg gjennom isødet for å bli de første til å nå jordens sydligste punkt. Underveis har de lurt alle, de drar sydover i stedet for nordover, som opprinnelig avtalt. Ferden blir dessuten et kappløp mot en konkurrerende, engelsk ekspedisjon. Som om ikke det var nok: Amundsen føler sin lederposisjon truet og nekter den erfarne polfareren Hjalmar Johansen å bli med til polpunktet. Johansen tar sitt eget liv få år senere.

Mannen bak myten

Gjennom flere biografier (sist Alexander Wistings bok til 100-årsjubileet for Sydpolekspedisjonen) og gjennom dagbøker skrevet av både Amundsen selv og de andre ekspedisjonsmedlemmene, er historien velkjent. Trenger vi en roman om bragden?

Ja, det er egentlig litt rart at ikke flere har latt seg friste til å trenge inn bak Amundsens maskuline panser. Standardklisjeen til en sportsutøver på seierspallen er spørsmålet Hva føler du nå? Hva følte Amundsen da han stod på polpunktet, hva tenkte han da han fikk høre at Scott var omkommet? Hva mente han om Nansen, som bebreidet ham for å ikke å oppfylle sine vitenskapelige forpliktelser, men sa

Dette får vi tilgang til gjennom Ytrebergs fiksjonalisering. For selv om han bruker faktiske fotografier og har en lang kildehenvisning bak i boken, er «Amundsen» en roman, med alle de muligheter for fri diktning det måtte gi. Det er en fasettert mann som nå blir synlig, hard og målrettet, men også, kanskje i større grad enn i tildligere fremstillinger, tvilende, usikker og ensom.

Dokumentasjon og mediestrategi

I tillegg til skildringer av de fysiske strabasene, av isens formasjon og sydhimmelens opake lys, viser Ytreberg hvor stor betydning medieomtalen hadde for ekspedisjonens suksess. Amundsens ettermæle var avhengig av fotografier og film, av at foredragsturnéen han brukte lang tid på i etterkant trakk folk nok. Dette var et markedsføringsarbeid som måtte til også for å skaffe penger.

Espen Ytreberg, som er professor i medievitenskap, har tidligere forsket på og skrevet om Sydpolekspedisjonen som mediebegivenhet. Hvordan ble nyhetene om at polpunktet var nådd, formidlet? Og hvordan tok verden imot informasjonen? Dette er det også interessant å få innblikk i, drøyt 100 år etter, i en verden som er blitt så mye mindre, takket være moderne kommunikasjonsteknologi.

Synet på mannen som den oppdagende, erobrende og selvrettferdige har også endret seg siden Amundsens tid.

Jordnær utlegning av intense konflikter

Er det blitt en god roman? Jeg mener vel at Ytrebergs dempede stil ikke utnytter det dramatiske potensialet til fulle.

Iblant blir teksten unødig krøkkete og distansert, til tross for fiksjonens muligheter til å gå under huden på romanskikkelsene. En utstrakt bruk av passiv-form og substantivering har skyld i det. Da kan det lyde slik:

• Les: Høstens 17 litterære debutanter

• Flere anmeldelser fra NRK:

• «Vampyr» av Steffen Kverneland: «Blodig og ellevill. Steffen Kverneland romandebuterer med en gotisk skrekkhistorie om Edvard Munch der lite er overlatt til fantasien.»

• «Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim: «Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble».

• «Det åpenbare» av Kenneth Moe: «[...] selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket.»