NRK Meny
Normal

Hvor skal det ende?

ANMELDELSE: Lasse W. Fosshaug har tatt utgangspunkt i verdenspolitikken, i dagens Russland og dagens Norge. Slik kan relevant og interessant science fiction oppstå.

Lasse W. Fosshaug

Lasse W. Fosshaugs (bildet) andre roman er ifølge forlaget en «dystopisk sci-fi-arbeiderroman om vår tid og nære framtid». Det er en interessant sjangerblanding, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

  • FORFATTER: Lasse W. Fosshaug
  • TITTEL: Alt etter havet
  • FORLAG: Flamme Forlag

Lasse W. Fosshaug debuterte med prosateksten «Looking for Love» i 2011, av alle ting basert på dokumenter fra Wikileaks. Hans første roman kom i 2013: «Over brua», en fortelling lagt til et Minnesund og et Norge der de innfødte skal forholde seg til nye mennesker. Polakker, for eksempel.

Lasse W. Fosshaugs andre roman, «Alt etter havet», er ifølge forlaget en «dystopisk sci-fi-arbeiderroman om vår tid og nære framtid». Det høres ut som interessant sjangerblanding. Og det er det.

Russer i Årdal

Det hele starter idet en naken mann vikler seg ut av et eller annet. Det er natt innerst i Sognefjorden. Mannen heter Ivan Ivanovitsj. Det lyder russisk, og vi tar ikke feil. Han er svært nyankommet, men allerede god i norsk der han famler seg frem. Helt stø gjengs dagligtale har han allikevel ikke.

Ivan vet hvor han skal. Målet er Øvre Årdal – om mulig en jobb. På verket. Så er han vel en vanlig migrant, en arbeidssøker? Ikke helt: Det er noe med tidsreferansene som skurrer litt, selv om Årdal-samfunnet ligner nåtiden til forveksling.

Ivan får jobb i aluminiumsverket, venner får han også. Han finner seg til rette, men holder også igjen. Samtidig får leseren tidlig den første referansene til Aleksej. Vi forstår at Aleksej har stått Ivan svært nær og at noe svært dramatisk har skjedd. Når, er en annen sak.

Kortfattet og kondensert

Det er ingen lett oppgave å etablere et univers som til dels er et jordnært «nå» og samtidig utnytter science fiction-romanens blikk fremover. I dette tilfellet til mulige konsekvenser av en verdensutvikling vi står oppe i. Det tar da også et femtitall sider før romanen setter seg og jeg faller inn i lesingen for alvor.

«Alt etter havet» er en relativt kortfattet fortelling, knapt 170 sider. Det er en styrke: Fosshaug klarer å kondensere sin egen fortelling til de delene som teller, går detaljert og intenst inn i dem og stoler på at leseren på egen hånd finner ut av kronologien – i en bok og en sjanger der dette er et poeng i seg selv.

Etter den store smellen

Forlaget har antydet at boken ikke bare vil være en arbeiderroman, den er også av den dystopiske sci fi-typen. Vi kunne legge til en kategori til – den postapokalyptiske. I romanens andre del blir det klart at på et eller annet tidspunkt har nåtidens tilløp til politisk og økonomisk krise i Russland eskalert. Det har gått grundig til helvete. Det hersker krigstilstander. Store deler av Moskva er i ruiner.

Det mektige Apparatet har overtatt. Som grunnlag for Apparatets hegemoni ligger blant annet avansert teknologi vi ennå ikke har sett. All opposisjon er lovlig vilt. Bokstavelig talt. De to homsene Ivan og Aleksej er i drift, på flukt, etter at det gamle, glade livet deres i Moskva eksploderte. Ruinene i byens utkant er eneste mulige oppholdssted.

Relevant sci-fi

Bokens plott er ikke direkte originalt, uten at det svekker boken nevneverdig. Kjernen har for eksempel en del til felles med en amerikansk tv-serie jeg brukte tid på i romjula. Styrken i romanen ligger i det nærliggende og konkrete: Spørsmålene om hvor vi og særlig Russland er på vei – hvor langt av sted en økende intoleranse og hang til enkle løsninger kan føre oss. Relevant science fiction har gjerne vært brukt til å kommentere samtiden. Fosshaug gjør det og lykkes godt.

Det dystopiske elementet entrer teksten i det Ivan og Aleksej også må forlate den sjabre leiligheten de har okkupert til blodpris i den midlertidige byen. Ivan har dokumenter som er farlige, men som også kan brukes mot Apparatet. Han og Aleksej begir seg ut på en vandring gjennom de avstengte delene av Moskvas Metro-nett, der utstøtte mennesker kjemper om plassen med svermer av rotter og Apparatets bevæpnede droner.

Jeg vokter meg for å si noe som kan ødelegge leserens jakt på mening og kronologi i denne romanen. Slik må det være. «Alt er havet» er uansett sterkest i de delene som foregår i den russiske dystopien, det mulige fremtidshelvetet. I nåtid og det industrielle Årdal, blant arbeidsfolk og teknologisk innovasjon, går det mer på det jevne – helt til det smeller. Slik må det også være. I en roman som på sitt beste nesten klarer å viske ut overgangen mellom fantasi og realisme.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Syria-nok
Gå, gikk, har gått
Gleden med skjeden