Klagesang for truede arter

I sin nye diktsamling lar Inger Elisabeth Hansens oss se vår sivilisasjon i en kritisk fase. Hun skriver engasjerte og bekymrede dikt om tilstanden på kloden og lar diktene fylles av en rik kulturhistorisk bevissthet.

Inger Elisabeth Hansen

Inger Elisabeth Hansen skriver engasjerte, verdensvendte dikt om naturen som snur forestillingene våre på hodet.

Foto: Thomas Brun
Marit Grøtta
Lyrikkanmelder

Det er mye fauna og flora i den nye diktsamlingen til Inger Elisabeth Hansen. Her kan vi lese om albatrosser som endrer atferd, om biene som forsvinner og om klippeblåvingen som fordrives fra sitt habitat.

Slik tar Hansen for seg situasjonen på kloden på en veldig konkret måte. Hun skriver engasjerte dikt om hvordan det biologiske grunnlaget endres og artsmangfoldet reduseres, uten at vi tar det inn over oss.

Klagedikt

Det som er slående er at mange av diktene tiltaler fugler, planter og mennesker direkte. Her er en prøve på noen åpningslinjer: «Klippenblåvinge, du som fantes i det stille», «Lindepraktbille, Lamprodilia Rutilans», «Drep ikke en albatross».

En kunne kanskje plassere en del av disse diktene i genren klagedikt eller elegier der dikteren besynger alt som er i ferd med å forsvinne. For noen av disse artene står på den såkalte rødlisten over truede plante- og dyrearter.

Diktene griper dermed direkte inn i vår tid, men de fylles samtidig av en rik kulturell og historisk bevissthet, som setter samtiden i perspektiv. Her finnes bibelsitater, dødehavsruller og gamle alfabeter. Og når Syria nevnes en rekke ganger, er det som en kulturhistorisk referanse, ikke som en referanse til nyhetene.

Å resirkulere lengselen, avrenning foregår

Båtflyktninger

Et dikt gjør likevel dagens nyhetsbilde akutt nærværende. Det beskriver en ferd over havet, der de reisende befinner seg under dekk og, og det er utformet som en absurd instruks. Tittelen er «Navigasjon uten stjerner. Om retten til uskyldig ferdsel på Mare Librum. Instruks». Slik åpner det:

Du, som er under dekk, du som reiser i mørket, innelåst under dekk,

skulle du være oppreist husk at blikket er ditt instrument,

husk at den sanne horisont retter seg etter øyehøyden, skulle du være oppreist,

du som er under dekk, peil din farevinkel når kapteinen er gått fra borde

Diktsamlingen «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår»

Dette synes jeg er et av samlingens sterkeste dikt. Motivet er lett gjenkjennelig fra nyhetene, men Hansen gir oss et nytt blikk på båtflyktningenes situasjon. Kontrasten mellom denne saklig-absurde instruksen og den håpløse situasjonen til den som befinner seg under dekk, er virkningsfull, og gjentagelsene og den manende formen likeså. Diktet evner å skildre en dobbel maktesløshet: På den ene siden det fåfengte forsøket på å håndtere båtflyktningene, og på den andre siden den fortvilte situasjonen flyktningene befinner seg i.

Profanering

I Hansens dikt blandes ofte det høye og det lave, og dette er særlig vellykket i et dikt som er formet som en tale til plastposen. Når plastposen tiltales, er det bibelsk høystil som anvendes. «Stor er din utallighet», kan vi lese, og «utallige spres dine evigheter».

For hva er vel mer allestedsnærværende enn plastposen? Og er ikke plast nærmest evig når en ser på nedbrytningstiden? Det gudommelige synes å være en absolutt treffende referanseramme for plastposens eksistens. Når så gudene opptrer i et annet dikt, omtales de på en måte som drar dem ned på jorda.

Der kan vi lese om «kortreiste guder», altså guder som har et lokalt og høyst verdslig opphav, noe jeg synes er en veldig morsom formulering. Med slike vendinger snur Hansen våre forstillinger på hodet. Det er en profanerende tendens i diktene som jeg har veldig sans for.

Resirkulert lengsel

Det er ikke inderlige dikt Hansen skriver. De preges ofte av en viss distanse, enten det tar form av en vitenskapelig presisjon eller en besk humor. Men plutselig dukker spørsmålet om menneskets lengsel opp.

Det er en størrelse som ikke lar seg måle eller behandles av klimapaneler. Den løftes også frem i den gåtefulle tittelen «Å resirkulere lengselen». Slik jeg leser den, peker tittelen på at lengselen kan både svekkes og forsterkes og dermed inngår i et syklisk løp. Vi får et hint om dette i et annet dikt, der det heter at kjærligheten er som Ninives murer, «reist og revet, revet og reist».

Det virker veldig riktig å insistere på menneskets lengsel i en så bekymret diktsamling. Selv om dette temaet bare er diskret til stede, gir det en fin resonansbunn til samlingen.

Insisterende kraft

Tolv år er gått siden Hansens forrige diktsamling ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og mottok Bragprisen i klassen for skjønnlitteratur. I sin nye diktsamling bekrefter hun sin posisjon som engasjert og verdensvendt poet.

Her finnes en håndfull riktig gode dikt, men også noen som ikke helt faller på plass, der vendingene blir litt kryptiske og diktene for litt for lukkede.

Likevel preges diktene av en insisterende kraft og en sjeldent rik bevissthet, noe som gjør at samlingen fungerer også som helhet.

Mitt inntrykk er at det finnes en bred interesse for spørsmål om natur, miljø og biologi i dagens lyrikk og litteratur for øvrig, ofte knyttet til en eksistensiell refleksjon. Det er fint å se at samtidslyrikken viderefører tradisjonen for å være verdensvendt og se mennesket som del av noe større.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)