Om det var noe annerledes jeg håpet på i krim og thrillersvingen – etter mange års forutsigelig gjentakelse – så er det vanskelig å fraskrive Stein Sørensen dette:
Debutromanen hans, «4», er nettopp det, annerledes, men også en hel del mer.
Skjønt; om vi skreller vekk alt det som virkelig gjør den til noe annet, så er historien i seg selv ikke så ulik ting vi har lest, vi som har pløyd noen gangsterromaner tidligere. Og dét er helt i orden, for også den delen av boka holder en hel del vann.
Uklar type
Vår hovedperson og forteller er en litt pregløs, eller kanskje heller konturløs ung mann og langtkommen jusstudent på 26. Han dras uten å mobilisere særlig egenvilje, inn i gamle barndomsvenners kriminelle miljø våren 2003. I Oslo. Han heter Kyrre Tanding.
11 år senere sitter han – i rullestol, under falsk identitet – på et gårdsbruk i Folldal og skriver fortellingen ned. Slik det egentlig foregikk, som det heter. Han soner stadig dommen han fikk for medvirkning til drap og grovt ran. Han soner åpent – med elektronisk fotlenke. Og nå han vil forklare – OG sikre seg – før DE, de såkalt gjenkriminelle kommer for å utmåle sin straff (eller er det mafiaen?).
Å kalle denne romanen for en sprenglærd gangsterroman er presist og ingen overdrivelse, mener NRKs anmelder.
Svir
Etter alle halvhjertede bøker med kriminalistisk sikringskost, befridd for litterær risiko, er det en svir å lese Stein Sørensens «4». Selv om det kan diskuteres i hvilken grad denne boka er en konkurrent til det sjangerfaste. Jeg har antydet det allerede: Kyrre Tandings kjernefortelling, den om hvordan han fra døsig studenttrygghet på Ullern dras inn i gamle venners elendighet og høykriminelle virksomhet, er ikke skjellsettende i seg selv. Med narkotikahandel, vold og mishandling, trusler, flukt, dop, festing og mer dop.
Den er imidlertid riktig godt fortalt, med språklig pågangsmot og formuleringer i spennet mellom tungt belest informasjon, refleksjon, og fikse bilder som sender tankene til den hardkokte sjangerens mestere.
Flom av kunnskap
Jeg ser at forlaget kaller denne boka en sprenglærd gangsterroman. Det er for det første ganske presist, og dernest ingen overdrivelse. Den viktigste årsaken til at teksten eser ut til 520 sider, er nettopp all lærdom, kunnskap og de mangslungne innsikter som Stein Sørensen, gjennom sin etterhvert hardt prøvede Kyrre Tanding, vil formidle til leseren. En leser som i mitt tilfelle, leser, humrer og registrerer forfatterens formidlingsbehov og hans oppfinnsomhet med både interesse og bifall.
Tematikkene hentes fra en svær verden av kunnskap, gammelt og nytt; fra filosofien, historien, kunsten, medisinen, kunsthistorien, psykologien. For å ha nevnt noe.
På sitt mest elegante kan den innvevde kunnskapen minne om en knausgårdsk vandring mellom fiksjon og essayistikk og tilbake igjen. De gangene det virker innklippet og ubegrunnet – det skjer, det også – kan disse ustoppelige passasjene irritere mer enn de gleder. Akkurat som de også kan være riktig underholdende.
Formløs «helt»
Selve tittelen, som altså er «4», har også sin begrunnelse i denne defileringen av nesten ellevilt tillært, innlest informasjon og kunnskap. Det er helt enkelt fascinerende hvor mange konstellasjoner av fire elementer det finnes å trekke fram, og putte inn i en thriller – oftest på tilforlatelig vis.
Karakteren Kyrre Tanding, forteller og protagonist, er kanskje den delen av puslespillet som volder flest problemer for leseren. Og da på det psykologiske troverdighetsplanet. Det skjer svære forandringer i den unge mannens liv, uten at det utløser særlig motstand i ham. Han driver med strømmen, lar seg fange inn, blir en handlingens dobbeltspiller, mens motforestillingene bare halvhjertet melder seg på. Men også dette løser seg langt på vei noenlunde tilfredsstillende – og ikke overraskende – med et sitat fra C. G. Jung: Et stykke ut i boka spør en annen sentral karakter om Tanding ikke er det Jung kalte en shapeshifter, en figur uten fast skikkelse.
Humor og spenning
Jeg har allerede antydet at boka er morsom fra tid til annen, såvel i handling som i det kunnskapstunge. Riktig spennende og actionfylt er den også, slik en thriller må være. Vi har med andre ord med en riktig lesverdig roman å gjøre.
Om den introduserer en ny giv for krim- og spenningssjangeren, er allikevel mer tvilsomt – og nokså uviktig. De intellektuelle ambisjonene, som i blant overspilles, vil trolig stå i veien for det virkelig store publikummet. Allikevel, og når alt kommer til alt: «4» står både trygt og godt som leseropplevelse i seg selv.
