Hilde Hagerup er en forfatter som ikke legger fingrene i mellom når hun skal skildre ungdoms hverdag. I bok etter bok har hun behandlet mobbing og omsorgssvikt, og det har hun gjort godt. I sin nye ungdomsroman "Alt som er galt med Georg", blir det vel mye av det onde.
Å ta ungdom på alvor
Hilde Hagerup: 'Alt som er galt med Gerog'. Ungdomsroman. Aschehoug forlag 2010
Jeg mener at ungdomsbokforfattere skal bevege seg inn i tabuområder, at barnelitteraturen skal ta opp de mørke, vanskelige og ubehagelige sidene ved livet, akkurat som voksenbøkene skal det. Barn tåler det, ungdom også, det handler om å bli tatt på alvor, som et selvstendig tenkende menneske. Men ungdomslitteraturen kan ikke bare oppholde seg der. Og skildringene må ikke bli sånn at det tipper over i svart-hvitt-parodien, med de usannsynlig dumme voksne på den ene siden og de fortvilte og skadeskutte barna på den andre. Da blir bøkene mindre farlige, om temaet kan være aldri så vondt.
Hilde Hagerup er en av våre mest kompromissløse ungdomsbokforfattere. Hun skriver brutalt, med en råhet i dialogen som kan virke sjokkerende, men også utilslørt ekte. Andre steder kan hun være rent ut sagt poetisk, og har konkrete, glitrende beskrivelser, som denne, om følelsen av vår og lengselen etter sommer:
"Det var vår. Det var allerede mars, vi kunne lukte sommeren, snuse på den, det var omtrent bare å strekke fingertuppene mot i morgen og fylle henda med solkrem". (s 8.)
- Å fylle henda med solkrem, her blir betraktningen det motsatte av utvendig og lettvint, den blir nær, overraskende taktil. Dette er noe som setter i gang følelser og gjenkjennelse hos oss som leser.
Pirrende tittel
"Alt som er galt med Georg" er en stjerne-tittel. Den er inviterende, provoserende, og forfatteren tar ikke munnen for full. Det er mye som er galt med Georg. Men ikke bare med ham!
Vi er på det lille tettstedet Spiksund, en gang på 90-tallet, kanskje. Jeg-fortelleren som nå må være i midten av 30-årene ser tilbake på det året hun var 14, feit og opp over ørene forelsket i Georg. Han kommer ny i klassen, har allerede et rykte foran seg som en rebell, samtidig som han avslører seg som minst like smart, faglig sett, som jeg-fortelleren Malin. Han er også en sånn som kan la sinnet sitt gå ut over uskyldige ofre. Malin, som før har vært utestengt fra ungdomsgjengen - hun er jo både feit og skoleflink (!) - kommer innunder Georgs beskyttelse. Mattelærer Jansrud derimot, som holder på å bli blind, blir utsatt for psykisk terror og den nedrigste vold - og det er Georg som får det til å skje.
Visst er det mye galt med Georg. En voldelig far og et hjem i oppbrudd skal være forklaringen.
"- Det aller vanskeligste, sier Georg. - Det er å føle noe. Når noen slår deg, gjør det vondt. Men det gjør ikke vondt å slå. Dem sier det skal gjøre vondt, men sånn er det ikke. Ingenting gjør vondt og ingenting er godt, Malin. Det er det som er verst. " (s.84)
Omsorgssvikt over en lav sko
Men om Georg er det skakkjørte barnet, som kunne ha vært god på bunnen, er det så mange skakkjørte i denne historien. Det gjelder ikke minst foreldrene, som alle, nesten uten unntak, enten er selvopptatte, unnvikende, overbeskyttende eller avvisende. Sladderen går blant foreldrene, vel så mye som blant barna.
Rent kompositorisk er "Alt som er galt med Georg" eksemplarisk løst. Vi starter i nåtiden, med et tilbakeblikk på en opplevelse som har vært skjellsettende for hovedpersonen. Det er en historie som skal fortelles, og vi har en tydelig, voksen jeg-forteller som tilkjennegir at det er hun som skriver, om ikke sin egen historie. Derifra har vi én tidsbølge, fra tidlig i mars til over sommeren. Innimellom kommer korte blikk fra et annet og skumlere tidsforløp, der en manisk guttunge er i bil på vill fart mot stupet. Det er intenst, det er hjerteskjærende, og det er så overbevisende gjort.
Godt planlagt
Hilde Hagerup vil bore i det ubehagelige, det onde, og det vekker respekt. Som en av hennes ypperste kolleger, Harald Rosenløw Eeg, tør hun vise frem de som er alt annet enn mors beste barn. Selv om hun gjør det med varme, er det rått og ubehagelig og historien lar ingen leser bli stående likegyldig.
Likevel:
Denne gangen blir det for overtydelig for meg, for villet svart. Og når vi får den påkrevde lille strimen av et lysglimt til slutt - som de fleste tross alt mener hører med i en bok for unge lesere - da tar jeg meg i å tenke at dette er en mal Hilde Hagerup nå behersker suverent og som hun bør skrive seg ut av. Hilde Hagerup er en alt for god forfatter til bli programmatisk.
