Usedvanlig bildebok gjør inntrykk

Storslått og vakker. Bjørn Sortland og Paul Dikkers "Alt det som er" er en original og uttrykksfull bildebok. Den retter seg til alle som har øyne og hjerte.

Bjørn Sortland

Bjørn Sortland har tidligere skrevet bøker som 'Det hjertet husker'

Foto: Aschehoug

Alt det som er
Foto: Aschehoug

«Alt det som er» er en usedvanlig bok. Historien er stram, kortfattet, poetisk. Illustrasjonene er formidable - gjennom store, rene flater får vi beskerevet landskaper, bygninger, en ubåt. Dette er en helt usedvanlig bildebok, vakker og utrykksfull.

Forlaget Aschehoug har kategorisert den som en bildebok for ungdom, men den kan nok like godt være en bok for voksne. Boken er utgitt med støtte fra organisasjonen Leser søker bok.

I et tilsvar til anmeldelsen i Aftenposten tidligere i år, der anmelder Morten Haugen mente boken var god, men at den kanskje ikke passet for barn, presiserer Leser søker bok at de betrakter boken som en bok for voksne lesere med lesevansker.

La oss da se på boken uavhengig av målgruppe, men rett og slett som et kunstverk.

Stor kunst

"Eg er ubåt-kapteinen. På ubåten er det eg som bestemmer; eg har kontroll. Det veit både eg og dei tjue andre ombord."

Slik åpner boken. Jeg-fortelleren er ubåt-kaptein og har kontroll, eller skal i alle fall ha det. Den kontrollen avslører han at han ikke har, når han nå snakker til sin ufødte sønn. Det er mange likhetstrekk mellom dem. De er begge innkapslet i et hylster, omgitt av vann. Også ubåt-kapteinen føler seg alene, også han står maktesløs overfor kreftene som definerer liv og død.

I korte, presise setninger skildrer Bjørn Sortland angst, ensomhet, uro. Men også kjærlighet. Han viser at livet får en ny retning, han selv en ny sjef, når barnet kommer. Og han innprenter i sønnen en lengsel, som kanskje alltid vil være der, etter noe ukjent, udefinert, uendelig.

Les anmeldelse av "Det hjertet husker"

Et visuelt univers

I tillegg til denne teksten, og så mye mer synlig, er Paul Dikkers bilder. Dikker er en nederlandsk bildekunstner som har hatt mange opphold i Norge og som har latt seg inpsirere av det norske landskapet.

Bildene hans er enkle, men svært uttrykksfulle, og om de skildrer et stort øde landskap eller en bygård, så uttrykker de en uro eller et mysterium som det er vanskelig å definere.

Noen steder i «Alt det som er» får vi dobbelt-oppslag uten tekst, ofte står bildene faktisk helt for seg selv, uten noe synlig overlapping av teksten. Jeg får assosiasjoner til Andy Warhol og hans fargerike flater og jeg tenker på Pushwagner, som også bruker flate-teknikken tydelig i bildene sine.

Samtidig er det noe med fremmedgjøringen som går igjen. På de store naturbildene ser vi ofte ett lite menneske, kanskje to, som blir en prikk i det enorme landskapet.

Utfyller hverandre

Bakerst i boken er det en katalog-fortegnelse over maleriene. Den viser at mange av bildene faktisk er malt for mange år siden, mange er i privat eller offentlig eie.

Det betyr at de ikke er laget først og fremst for denne boken, men at dette samarbeidet har gått på et annet plan. Jeg liker godt når bildene i en bildebok ikke forteller nøyaktig det samme som teksten, men har sin egen historie som går parallelt.

I denne boken kan man si at berøringspunktene nesten er fraværende, men det gjør ingenting. Tekst og bilder uttrykker samme stemning - begge gir rom for leseren til å reflektere selv og ta inn over seg den uro og lengsel som kunstverket gir.

Er «Alt det som er» en barnebok? Jeg vet ikke. På samme måte som voksne lesere har ulike preferanser og ulike referanserammer, er unge lesere forskjellige. Mange vil helt sikkert få en stor kunstopplevelse av denne boken. Det har i alle fall jeg fått.