«Alle drar sin vei» er en oppvekstroman. Men til forskjell fra mange oppvekstromaner fra den norske landsbygda, er det også en politisk roman. Den foregår tross alt på Cuba:
"Mami sier at hvis jeg vil leve uten å snakke om politikk, må jeg reise til Canada, til en iskald liten landsby, hvor det bor folk som hugger trær og hverken kjenner eller interesserer seg for navnet på presidenten som styrer der i landet. På Cuba er det, i følge henne, politikk i maten du spiser, i klærne du har på deg, i stedet du bor, i alt du har og til og med i det du ikke har. Det finnes ingen mulig løsning for mami: "Hvis du vil rømme fra politikken, må du rømme fra Cuba."" (s.172)
Selvbiografisk, men bearbeidet
Wendy Guerra: 'alle drar sin vei'. Oversatt av Kari Näumann. Med etterord av Hans Jacob Ohldieck. Bokvennen 2011.
Jeg-fortelleren Nieve Guerra er født i desember 1970, på samme tid som forfatteren Wendy Guerra. Det er nok mer enn fødselsdato og etternavn som er likt mellom hovedperson og forfatter, men derfra til å si at dagboksnotatene som legges frem er ren selvbiografi, er nok å dra det litt langt.
Tydelig er det, i alle fall, at Wendy Guerra har brukt mange av sine egne erfaringer når hun har skrevet denne boken, som består av to deler; "Dagbok fra barndommen" og "Dagbok fra ungdommen". Og om romanen fremstår som en dagbok, er det en svært litterær tekst, ikke minst takket være et sammenfattende, lite forord, som åpner slik:
"Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg bestemte meg for å slutte å være barn." (s. 7)
Omsorgssvikt - fra foreldre og systemet
Beskrivelsene fra barndommen er skrekkelige. Moren til Nieve, som er kunstner og lever et utradisjonelt liv, blant annet med den svenske eventyreren Fausto, mister foreldreretten. Nieve skal bo hos faren, i en annen by.
Han arbeider med en teatertrupp og "glemmer" å kjøpe mat til datteren, som også sperres inne i lange perioder av gangen. Hun straffes fysisk når far blir sint. Nieve er offer for omsorgssvikt, men vil ikke la seg kue. Hun blir den voksne; mer ansvarlig enn sin sårbare og engstelige mor, mer utholdende enn sin utålmodige og oppfarende far.
Den første delen av boken er best. Overgrepene beskrives nøkternt, nesten som om de skulle være noe normalt i et hvert barns liv. Som samfunnet rundt er uberegnelig, blir også foreldrene uberegnelige.
Og den som må takle det kaotiske livet, er Nieve. Som også får med seg et opphold på institusjonen for omskolering av barn, et barnehjem for foreldreløse og straffe-anstalt i ett.
Aller nederst
I andre del, som beskriver ungdomstiden, bruker Nieve større plass til å reflektere over det hun skriver, over det livet hun fører. Fratatt enhver frihet, frareist av venner og familie, er det bare dagboken hun kan betro seg til:
"Dagboken er min luksus, medisinen min, det som holder meg oppe. Uten den blir jeg aldri tjue år. Jeg er den, og den er meg. Ingen av oss stoler på andre." (s 131).
«Alle drar sin vei» gir et grelt bilde av Cuba på 1980-tallet, et sted der frihet er mangelvare og der den smale veien til vestlig luksus går gjennom de rette kontakter i maktapparatet. Boken er oversatt av Kari Näumann. Den direkte, først barnslig troskyldige, men etterhvert frekke tonen, tyder på at hun har gjort en god jobb.
Hans Jacob Ohldieck har skrevet et personlig etterord om forfatteren og romanen.
