NRK Meny
Normal

I flytsonen

I sin andre roman «Akilles» viser Kristian Klausen igjen at han har en helt egenartig, lettflytende måte å fortelle historier på, mener Knut Hoem.

Å lese den andre romanen til drammenseren Kristian Klausen (f. 1971) går fort! Han skriver lett, intuitivt, og ikke minst morsomt. Historiene liksom bare triller ut av ham, og jeg triller med. Hovedpersonen er i slutten av tjueårene når historien utspiller seg (i 1997). Språket er liketil og rett fram, stort sett. Som type kan han minne om en litt mindre heltemodig og atskillig mer impotent utgave av Lars Saabye Christensens Kim Karlsen, slik vi husker ham fra romanen «Beatles».

I flytsonen

Kristian Klausen er i flytsonen når han skildrer mennesker som barker mot hverandre i ofte humoristiske situasjoner. Flytsonen er forøvrig et passende begrep, for mye av handlingen her utspiller seg i gymsalen på Røyken videregående skole i Buskerud. Her spiller den unge mannen, av grunner jeg ikke skal røpe her, utelukkende basketball med elevene, men romanen inneholder også virtuose partier om håndball, innendørs fotball på små mål, samt klumsete forsøk på elskov i garderobeskap og på tjukkasen.

Homèr

Akilles er en klassisk dannelseshistorie om en ung mann som forsøker å finne sin plass i verden, eller mer presist: i Drammen. Klausen forsøker også å bygge opp andre nivåer i teksten blant annet ved hjelp av referanser til Homers Illiaden og gresk mytologi.Fortelleren er fascinert av den romersk-greske mytologien, og ikke minst, kan det virke som kroppsidealene fra den gang, slik de er formidlet i billedkunst. Denne fascinasjonen for den symmetriske kroppen står som kontrast til at fortelleren selv er (innbilt) impotent, og derfor lever i et selvpålagt sølibat.

De essayistiske passasjene er fint bygget inn i romanen, men akkurat denne kunsten, å bryte av en situasjon med en lengre essayistisk refleksjon, gjør andre forfattere som Karl Ove Knausgård og Dag Solstad, gjør atskillig bedre.

Den gode underholdningsromanen

Det Klausen absolutt er på sporet av, er den virkelig gode underholdningsromanen. «Akilles »er et godt andre forsøk. Den er i knappeste laget - jeg mistenker at forfatter og redaktør har strøket litt for mye. Det er ikke hver dag man sitter og ønsker seg at en roman skulle vært lenger, men Kristian Klausen skriver med så mye letthet, at han godt kunne ha skrevet hundre sider til.