NRK Meny
Normal

Du er okej, jeg er okay

Også i år har vi fått en stor fortelling om vennskap mellom menn. Denne gang i brevs form.

Robert Bly og Tomas Tranströmer

Poetene Robert Bly og Tomas Tranströmer (t.h.).

Foto: Ap/Jim Mone og Afp/Jonathan Nackstrand

En ung svensk poet, som til daglig jobber som fengselspsykolog i midt-Sverige, sender et brev til redaktøren for kult amerikansk litteraturtidsskrift , og spør etter et dikt som han kunne tenke seg å oversette. Redaktøren som da svarte, og som forøvrig hadde norske slektninger, het Robert Bly. Året var 1964.

I tiårene som fulgte skulle han sørge for at den da fullstendig ukjente Tomas Tranströmer ble oversatt til engelsk. Dette skulle igjen legge grunnlaget for den internasjonale berømmelse som til slutt skulle gi Tranströmer nobelprisen i litteratur.

Kanskje var det den uhøytidelige tonen i første svar fra Bly («Nei, tidskriftet The sixties er ikke dødt. Nei, nei, nei! (Det kommer aldri til å dø)»), smilet og humoren som som gjorde at Tranströmer og Bly så raskt ble til Robert og Tomas for hverandre i brevene som ble fraktet over Atlanteren ca en måneds mellomrom i de mest intense periodene.

Ikke politisk nok

Air Mail. Brev 1964-1990.
Foto: Flamme forlag

Begge følte seg som opposisjonelle i egne land. Tranströmer ble beskyldt for ikke å skrive politisk nok, mens Vietnamkrigen pågikk. Bly sto på barrikadene og talte sin egen regjering midt i mot.

Brevene de to imellom følger en virkelig kronologi, men Jan Erik Vold har rett når han i forordet skriver at denne boken lett lar seg lese som en roman. På samme vis som hos fjorårets Per Petterson-roman Jeg nekter handler det om mannlig vennskap.

Forskjellen er at i Airmail møter vi to herrer som har ordet i sin makt. Allikevel blir også dette vennskapet satt på prøve.

Lest som roman, så er det dramatiske høydepunktet i denne fortellingen rundt november, desember 1970 når Tranströmer får sitt internasjonale gjennombrudd. Maktbalansen mellom dem er da forrykket, og som om ikke dette var nok, så kommer det en kvinne mellom dem. Den ivrige May Swensson vil også oversette Tranströmer til engelsk og truer dermed Blys posisjon som Tranströmers oversetter i det engelskskspråklige rom.

Skjørt vennskap

Det skal ikke så mye til for å ødelegge et vennskap. Hvordan kunne være oppriktig uten å bli sårende? Respektfull uten å bli unnvikende? Finnes det noe mer personlig enn ens eget dikteriske verk? Hva skjer hvis man føler det blir tuklet med på feil måte? Man fornemmer hvor mye som står på spill når de to diskuterer per brev hvordan diktsamlingen som på svensk heter Mørkerseende, altså mørkesyn, skal oversettes til engelsk.

Er det «Dark vision»? Må man skrive om til «getting used to the dark»? Slik går debatten over Atlanteren før Bly skjærer gjennom med det forløsende «Night vision».

Venter på svar

På omslaget står det at Air Mail er et monument over en kommunikasjonsform som er i ferd med å gå tapt. Det er forså vidt riktig, men følelsen av føle seg uttrygg på hvordan mottakeren vil respondere er høyst gjenkjennelig. Måtte Robert Blys brev til Tomas Tranströmer fra selveste nyttårsaften være til trøst til alle dem som har sendt en melding til noen ut i natten og som lurer på hvorfor de ikke får svar:

«Jeg ble så glad for å høre fra deg. Jeg trodde det var noe i veien, at noen hadde baktalt meg eller tortalt deg en eller annen opprørende bemerkning jeg skulle ha latt falle om alle svenske poeter. Men jeg er glad for å se at det bare var det at du hadde glemt meg.»

Innhopp fra Dr. Spock

Kommentarene til brevene mellom Tranströmer og Bly kunne vært mer omfattende. Jeg skulle gjerne visst mer om hvorfor Dr. Spock fra Star Trek dukker så ofte opp i brevene, og at Jürgen Becker er en tysk poet, sier seg vel egentlig selv.

Redaktørens fotnoter burde stått i den løpende teksten på samme side som brevene de kommenterte. Det ville gjort denne fortellingen om vennskap mellom to menn til en enda mer spennende og mer flerstemt roman.