Anmeldelse

Å tørre å bli seg selv

Man må velge sine kamper. Men det er viktig å vinne noen. Det får Helena i Anna Fiskes første ungdomsroman erfare.

Forfatter Anna Fiske

Anna Fiske får Brageprisen 2018 for sin første ungdomsroman.

Foto: Maja Hattvang

Hva er det med tegningene til Anna Fiske som gjør at du umiddelbart kjenner dem igjen som hennes? Ja, de er alltid litt skjeve og rare, og jo, strekene hennes har noe vilt og uferdig over seg.

Men utover det: Jeg tror det er en kombinasjon av sårbarhet og styrke som gjør at bildene blir sittende igjen.

En sørgmodig sårbarhet

At hun har sans for detaljer, har Anna Fiske vist gjennom de mange myldrebøkene sine. Denne gangen kan det være en langhåret guttenakke, mørke grener over en frossen elv, eller en modig rød genser. Fremfor alt liker jeg atmosfæren Anna Fiske skaper i ungdomsromanen «Elven». Svarthvitt-tegningene med signal-innslag av rødt, gult eller blått finnes på hver eneste side, noen steder brer de seg ut over en dobbelt-side, andre ganger er strekene næmest bare et bortblåst blad eller støv. Like sterkt som selve teksten definerer illustrasjonene fortellingen om Helena, jenta som i løpet av boken blir tydeligere både for seg selv og for andre.

Å bli seg selv

Helena går på ungdomskolen. Mismodig ser hun på seg selv i speilet. Hun er så tynn at ribbena stikker ut. Ordet slank er mye penere, tenker Helena.

Ordene som velges, er ikke tilfeldige. For Helena er det nemlig vanskelig å finne ordene, og motet, til å si hva hun mener. Hvorfor er det andre som skal definere henne? Ikke tør hun si imot venninnen Turid, som alltid er skyld i at de kommer for sent på skolen. Ikke tør hun se Andreas i øynene, Andreas som lukter så godt og som er verdens fineste.

Men når det virkelig gjelder, den dagen en mann går gjennom isen og holder på å drukne, da er Helena handlekraftig.

Det har begynt

At andre i etterkant tar æren for redningsdåden, får så være. Det er ikke den kampen Helena skal kjempe, selv om familien mener hun bør si ifra. Helena vet nemlig hva hun er verdt. Hun lærer seg å si hva hun mener, og tenk, det gjør henne ikke dårligere i andres øyne!

Det er Helena selv som forteller. Tonen er nær, tankene tumler, dette er troverdig.

Anna Fiske skriver frem både erkjennelse og mestring i denne historien, der flere parallelle utfordringer følger med nærmest ukommentert. Livet er ikke enkelt. Men det er mulig å ta grep om det. Tenker Helena, i bokens aller siste setning, der hun med hjertet i halsen nærmer seg Andreas:

Nå har jeg begynt, nå er det for seint å snu.

Passer for deg som:

  • er mellom 12 og 15 år, skriver forlaget
  • alle som trenger et puff for å fylle sitt potensial, tenker jeg