Da Katarzyna Tunkiel skulle oversette Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» kom hun over stykker av norsk matkultur som vanskelig lot seg fordøye på polsk.
Som om Skomsvold spill på norske desserter i utradisjonelle omgvielser ikke var utfordrende nok, skriver Tunkiel at kokosbollen ikke er å finne blant de polske delikatessene.
– Her har kokosbollen nesten en symbolsk betydning. Den står for uorden, kaos og galskap. Sånn tolker jeg den (man har jo ikke doktorgrad i litteratur for ingenting). Og denne symbolske kokosbollen kunne ikke bli til «varm iskrem med kokos utenpå» i hekken. Det gikk rett og slett ikke, .
«Skandinavisk eksotisme»
Tunkiel har oversatt flere av Tore Renbergs bøker, foruten «Charlotte Isabel Hansen» ble «Mannen som elsket Yngve» hetende «Człowiek, który pokochał Yngvego» på polsk
Tunkiel har oversatt 15 norske bøker til polsk, og opplever nordmenns forhold til pølser, pålegg, raspeballer og fiskesuppe som nærmest umulig å oversette.
Med kåseriet «Kokosbolle i hekken og andre norske spesialiteter» fikk hun delt andreplass i Norwegian Literature Abroads (NORLA) kåserikonkurranse om oversetteres trøbbel i møte med det særnorske.
– Hva gjør man med uttrykket «loff og prim», gjentatt minst ti ganger på flere sider i Tore Renbergs «Charlotte Isabel Hansen»? Charlotte Isabel elsket nemlig dansing, loff og prim. Loff og prim. Ja vel, skriver oversetteren.
– Pølse er ikke pølse
I begrunnelsen for Katarzyna Tunkiel andreplass i denne , sier juryen at norske matvaner ofte er gjenstand for frustrasjon blant oversettere.
– Mat er alltid kjært tema å snakke om for oversettere, her kommer kulturforskjeller og uoversettelige uttrykk klart frem, for ost er ikke ost og pølse er ikke pølse. Mat engasjerer oversettere som været engasjerer nordmenn.
Jon Fosse som «kommakrakilsk geni»
NONSJALANT KOMMABRUKER: Éva Dobos oversetter fra norsk til ungarsk. Da hun skulle oversette Jon Fosses «Morgon og kveld» oppsøkte hun selv forfatteren for å lære seg «å puste med komma»
I vinnerkåseriet til den ungarske forfatteren Éva Dobos er det kommareglene som får gjennomgå. I kåseriet «Om kommaet, musikken og noen grublerier» genierklærer Dobos Jon Fosse som et «kommakrakilsk geni».
– Jeg ble omsider kjent med forfatterskapet til Jon Fosse. Hans dårlige forhold til grammatikalsk kommasetting var en av de sidene jeg falt pladask for. En forfatter som ikke lar seg normere! Huh! Et kommakrakilsk geni! skriver Dobos entusiastisk.
Den ungarske oversetteren fikk råd av Jon Fosse selv om å bruke speilet for å forstå kommabruken hans.
– Etter en del ensomme opptredener foran speilet på badet, hvor jeg sto og resiterte, noen ganger også sang, falt kommaene til Jon Fosse på plass. Den ungarske teksten tok av, forteller Dobos.
– Og det rare er, at når en oversetter venner seg til Fosses kommaer, er veien tilbake til regelstyrt tegnsetting uhyre tung. Som om det var falske toner.
