Hvem kjenner Østerrike? Det er ikke bare et godt spørsmål – det er også navnet på et brettspill som Peter forsøker å tjene penger på i årene etter krigen. Slik kommer dette spørsmålet tilbake gjentatte ganger i denne romanen – også i retorisk forstand.
Arno Geiger: 'Vi har det bra'. Oversatt av Sverre Dahl. Aschehoug 2008.
Foto: AschehougDen samme Peter møter vi første gang i det Den andre verdenskrig for Østerrike og Wiens del går mot sin endelige slutt. Han er 15 år, som medlem av Hitler-jugend er han blant de siste som beordres til tjeneste og må se mennesker dø forgjeves.
Oppgjør med fortiden
Romanens nåtid, om jeg kan kalle den det, ligger i 2001 – etter at den drøyt 30 år gamle Philipp arver den store villaen etter bestemoren. Dette gamle huset blir på mer enn en måte romanens faste holdepunkt. Der har historien sitt utgangspunkt, ikke lenge etter første verdenskrig – og der slutter den. Vel; der slutter i alle fall romanen som forteller historien.
De som lever der lengst er Alma, bestemoren og mannen hennes, den velstående Richard, en tidligere minister, en meget velstående mann som levde størstedelen av livet sitt der – helt til Alma aksepterer å flytte ham til et pleiehjem i 1986. Deres datter Ingrid, Philipps mor, ble født der et år eller så før tyskerne marsjerte inn i Østerrike i mars 1938.
Hvem kjenner Østerrike, altså? Det er ingen godt bevart hemmelighet at den østerrikske offentligheten lenge var svært motvillig til kritiske oppgjør med den delen av fortida som befant seg mellom 1938 og 1945. Etterkrigstida har dratt etter seg mer enn én sosial og politisk betennelse. Derfor; selv om dette framfor alt er en gripende, lavmælt og uvanlig fint fortalt familiehistorie, er det allikevel en av romanens viktigste fortjenester å vise den problematiske fortielsen, noen vil kalle det pragmatisme – og; at det skjer uten store fakter, uten påstander. Tilsynelatende uten bitterhet.
Klok og levende
Arno Geiger har komponert historien sin på en måte som bidrar sterkt til å skjerpe leserens innlevelse, der han beveger seg fram og tilbake på familiens tidslinje med ulikt lange sprang, gir bilder fra ulike ti-års ulike sorger og gleder, alt nøstet sammen i det gamle huset som Philipp vil tømme for alt skrot – uten å lykkes særlig godt.
”Vi har det bra” er en ettertenksom, klok og levende roman, utmerket oversatt av Sverre Dahl.
