Hopp til innhold

Tredje person entall

Vigdis Hjorth er en produktiv forfatter. I fjor kom boken "Hjulskift" og allerede nå er hun klar med ny roman, som har fått tittelen "Tredje person entall". Der den forrige var en slags sosialantropologisk utforsking av norske klasseforskjeller, stiller årets roman store filosofiske spørsmål. Selvrealisering og selvdestruksjon er stikkord.

Forfatteren Vigdis Hjorth
Foto: Falch, Knut / SCANPIX

Vigdis Hjorth Tredje person entall

Vigdis Hjorth: 'Tredje person entall'. CappelenDamm 2008

Foto: CappelenDamm

Tredje person entall, det er pronomenene "han" eller "hun". Og det er som "hun", en annen, romanens hovedperson Hulda Kråkefjær føler seg. Hun har et skjebnesvangert dårlig grep om sitt eget liv og lever det sammenbitt på andres premisser. Kan "hun" noengang bli "jeg"? "Tredje person entall" er en roman uten håp om en lykkelig slutt. Fra første til siste side er vi på vei mot undergangen.

Allerede i forordet, skrevet av en fengselslege, kommer det frem at romanens hovedperson har tatt livet sitt. I et etterlatt brev til legen bedyrer langtidsfangen at historien ikke er selvbiografisk, romanfiguren Hulda Kråkefjær er ikke henne. Hun har forsøkt å skape en fiktiv verden der de krefter og livsstrategier som har formet henne, spiller seg ut.

En livshistorie

Så følger det etterlatte manuskriptet, historien om Hulda Kråkefjær, som midt i en søskenflokk på fem vokser opp med en hysterisk og invaderende mor og en konform sliter av en far. Selv kan Hulda minne om Beate Grimsruds Lydia fra "Å smyge forbi en øks", en ung jente med sterke drømmer og stor frihetslengsel. Huldas liv blir en kamp med livsløgnen; hun som hater småborgerskapet og pengepug, gifter seg med NTH-studenten fra Bærum. Når hun lar sine radikale tanker komme opp til overflaten, rakner ekteskapet, og Huldas frykt for sinnets mørke sider viser seg å være berettiget.

Den dårlige mor

Men det er ikke bare uenigheten om politikk som gjør livet umulig. "Tredje person entall" er også en historie om den dårlige mor. Der en Hanne Ørstavik eller en Trude Marstein blir alvorlig, ja rent ut hjerteskjærende når de befatter seg med samme tema, skriver Vigdis Hjorth lett og nærmest muntert om de mest smertefulle forhold. Romanen blir ikke mindre interessant av den grunn.

Huldas selvrealisering innebærer også en stor grad av kvinnefrigjøring. Fortelleren diskuterer menns begjær, hvordan enhver kvinne er utsatt for dette begjæret, skremmes av det og fascineres av det:

"Hun er pen, det er nå hun forstår rekkevidden av dette faktum. Hun gjør seg så pen hun kan etter de mål som eksisterer. Hva som er ønsket har hun utviklet evnen til å fange opp, følsomheten for omgivelsenes krav, sine nærmestes behov har hun utviklet, hun er pene Gretels datter og har effektivt inkorporert det mannlige blikk i sin kropp. Som alle kvinner har inkorporert det mannlige blikk i sin kropp, slik samfunnet har inkorporert det, adoptert og tilpasset seg det mannlige mål for skjønnhet. Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette blikkets makt over psyken, ikke engang de lesbiske klarer det, så dypt internalisert i alle samfunnets celler at vi ser på oss selv med det når vi ser oss i speilet, gjør oss til for det også når det ikke er menn til stede, ber om nåde for det, kommer til kort overfor det og blir mismodige." (s. 135)

Gjenfortelling

Språklig er tonen ettertenksom, lange, underordnede setninger alternerer med små setningsemner, ofte gjentas den samme setningen flere ganger, som om forfatteren har assosiert seg vekk fra sin opprinnelige fortelling og så henter seg inn igjen. Jeg synes Vigdis Hjorth klarer å skape illusjonen av at det faktisk er en forteller som har sittet og skrevet ned et liv - i ettertid. Bruken av de pussige navnene, som Hulda Kråkefjær og Peter Putenschon og stedsnavnene Gluppen og Busen er med på å underbygge inntrykket.

Freud, Kierkegaard og Sartre har alle sin betydning i beretningen, mer filosofiske passasjer føyer seg fint inn i teksten forøvrig - som med sine 420 sider med fordel kunne vært strammet inn noe.

I sine siste romaner har Vigdis Hjorth balet med eksistensielle spørsmål, og hun har ikke vært redd for å kombinere høyt og lavt, hverdag og høytid. I "Tredje person entall" skriver hun på en overbevisende måte frem smerten over tilværelsens uutholdelig letthet.