NRK Meny
Normal

Tilbake til Riverton

"Tilbake til Riverton" ble kåret til årets sommerbok i England i fjor. I år er den hovebok i Bokklubben Nye Bøker. Og den er midt i blinken for den som ønsker romantikk og mystikk i britisk herregårdsmiljø fra begynnelsen av 1900-tallet. De tidstypiske skildringene imponerer, men boken er i lengste laget.

Kate Morton: Tilbake til Riverton
Foto: Schibsted

"Tilbake til Riverton" er Kate Mortons debutbok. Og det er en debut det svinger av! Her er alt på plass: tradisjonsrikt overklassemiljø i Sør-England i en brytningstid, der herskap ikke lenger er det selvfølgelige herskap og tjenere langt mindre evig lojale tjenere. Her er avsløringer av hemmelige familiebånd, brå død, sjalusi, skjebnesvangre beskjeder som overbringes i koder, trofaste kammerpiker som tar sine fruers hemmeligheter med seg i graven. Eller i alle fall nesten.

Fortidens mysterier

For i "Tilbake til Riverton" møter vi jeg-fortelleren Grace, nittiåtte år gammel, som inne i et nytt tusenår blir tvunget til å se tilbake på sin ungdom som tjenestepike på Riverton-godset. En ung regissør vil ha hjelp til detaljene i en film hun skal lage om de rike, vakre Hartford-søstrene. De to var i 1924 vitne til den unge dikteren R.S. Hunters selvmord på herregården:

"- Jeg synes det er et ganske morbid tema for en film, sa Ruth.

- Å nei, det er fascinerende, sa Ursula. - Om kvelden under et stort sosietetsball begår en av engelsk poesiverdens mest berømte og feirede lyrikere selvmord. De eneste vitner er to vakre søstre som aldri mer snakker med hverandre så lenge de lever. En av dem er hans forlovede, den andre sies å være hans elskerinne. Det er forferdelig romantisk.

Knuten i magen min løsner seg litt opp. Da er hemmeligheten deres sikker. Hun kjenner ikke til sannheten. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde trodd noe annet. Og jeg undret meg på hva slags feilslått lojalitet det var som hadde fått meg til å bry meg om det uansett. Hvorfor var det så viktig for meg hva folk trodde etter alle disse årene?" (s. 20)

McEwan-inspirert

Jeg får straks assosiasjoner til Ian Mc Ewans "Om forlatelse". Settingen er omtrent den samme, med det britiske overklassemiljøet der en gammel dame husker tilbake på noe uopprettelig som skjedde i ungdommen. Og som hos McEwan ligger det en uforløst pine i historien. Dette er også en beretning om skyld. Her er til og med navnelikhet; begge de tragiske heltene bærer navnet Robbie. Nå skal jeg ikke dra parallellen lenger, for etter min mening lodder Mc Ewan langt dypere, både språklig og litterært, enn debutanten Kate Morton.

Underholdende, men forutsigbart

Hun har forøvrig dusinvis av underholdningsforfattere å ta lærdom av. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er at miljøet virker ekte, vi ser den engelske herregården som vi har sett så mange ganger før, vi ser kjolene, middagsselskapene, de grønne gressplenene. Forfatteren har på en måte inngått en pakt med leseren, som vet hva hun vil ha og får det i rikelig monn.

På den andre siden blir det uungåelig forutsigbart. At den fattige tjenestejenta med ukjent far kanskje er nærmere beslektet med herskapet enn noen skulle ane, er faktisk noe vi fort gjennomskuer. At den misunnelige er misunnelig og ond og den lidende bare lidende og god, gjør persontegningen enkel. Likevel blir jeg virkelig overrasket over slutten, den er finurlig utført og sitter som den skal. Dette er godt gjort av en debutant.

Vil nå massene

Fortellerstilen til Kate Morton er visuell, inkluderende. Gamle Grace er en drivende forteller. Det kan likevel bli problematisk med 500 siders jeg-fortelling, for selv ikke en tjenestepike kan være så mange steder på en gang og ha så store ører.

"Tilbake til Riverton" er bevisst formelpreget. Jeg mener den kunne vært strammet kraftig inn. Men myntet på et romantisk, underholdningssøkende publikum er den absolutt på høyden. Jeg er ikke i tvil om at flertallet av bokklubbens lesere vil mene at denne boken, til tross for sin størrelse på 500 sider, ikke var én side for lang.

Romanen er oversatt fra engelsk av Elisabet W. Middelthon, som har gjort en fin jobb med de mange dialogene.