NRK Meny
Normal

Svend Foyn, fangstpioner og nasjonsbygger

Alf R. Jacobsen har skrevet mange ualminnelig gode bøker. Biografien om Svend Foyn er ikke blant disse, men gitt forutsetningene med hensyn til kilder må man likevel berømme Jakobsens arbeide.

Alf R. Jacobsen
Foto: Bonafede, Håkon

Svend Foyn fangstpioneer og nasjonsbygger

Dette er ikke blant Jakobsens beste bøker, for han har jo skrevet så mange helt ualminnelig gode, den siste så sent som i forfjor, ”Nikkel, jern og blod” – som virkelig viser den nordiske Nordkalotten på en ny måte under andre verdenskrigs kappløp om ressurser.

Få primærkilder

Biografien om fangstpioneren Svend Foyn som skøyt hval med harpunkanon i skolebøkene og satte utryddelsen av hvalen i systeme, er nå kommet. Boken om Foyn er nødt til å bli noe annerledes enn det vi er blitt vant til av biografier, rett og slett på grunn av fru Foyn.

Lena Foyn brant nemlig opp alt som var av papirer etter mannen. Det finnes knapt kilder til de første seksti årene av Svend Foyns liv. Nå ble mannen 85, men når det ikke finnes materiale til nærbilder fra de første seksti år, snakker vi jo om mer enn et hull.

Hva er så Jakobsens metode? Han bruker den gamle mannens fortellinger for det de er verdt, og litt til. Og han bruker samtidige beretninger fra andre ishavsskippere til å vise hvordan den unge Foyn kan ha opplevd ting. Det blir litt utilfredsstillende, men Jakobsen sier i fra om at sånn må det bli, og da sier vi som leser, OK, vi har en avtale.


Finnmarksgutt biograferer Vestfolds store sønn

Men hvorfor sa Alf R. Jacobsen umiddelbart ja på forespørselen om å skrive om Svend Foyn. Er ikke Foyn Tønsbergs store sønn? Og Jakobsen Hammerfests? Har ikke Alf R. Jakobsen i alle år holdt seg tematisk oppe i det høyeste nord, og helst under krig, kald eller varm? Hvorfor har han gravd seg ned i slektstrær og bygdebøker fra det udramatiske Vestfold?

Svaret ligger trolig i at det var gravejournalist Jakobsen som for tjue år siden fant sporene etter Anders Jahres utenlandsformue. Den formuen ble fra starten bygget opp på hvalkokerier, sandefjordmannen Jahre fortsatte der tønsbergmannen Foyn sluttet.


Og sannelig: Jakobsen lar biografien om Svend Foyn begynne i Hammerfest. Det lar seg forsvare, for det var Hammerfest og Farsundskipperne som stod for selfangsten og hvalfangsten i ishavet inntil Foyn slo seg opp, og overgikk alle i sjømannskap, og kløkt og kapitalopphopning, slik at utryddelsen av sjøpattedyrene kunne foregå industrielt.


Kampen om råvarene

Det er kampen om råvarene vi får innsikt i gjennom biografien om Foyn. Perspektivet som anlegges er høyst interessant: Norsk hvalfangst ble bygget opp og ble en nasjonal stolthet nettopp i en tid da denne industrien internasjonalt var en ”solnedgangsnæring”. Hvalolje ble jo brukt i tranlampene, for å lyse opp i hus og hytte. Men gassverk ble reist samtidig. Animalske oljer var på vei ut. Vegetabilske på vei inn. Etter hvert endret kjolemoten seg i Paris, så hvalbardene ikke lenger ble etterspurt til korsettene. Da Foyn satset stort og lot bygge kostbare skuter så var bestandene av sel og hval allerede etter tre hundre års fangst på det nærmeste utryddet i nord.


Skulle det være forretning i dette fettet så måtte det være store mengder, mer effektive metoder for fangst og koking, og man måtte ha skip som kunne gå så langt inn i isen at man fant de siste bestandene. Dessuten måtte man ha en harpungranat som kunne få has på de hvalene som var så sterke, så svære og så raske at de hittil hadde gått fri, nemlig finnhvalen og blåhvalen. Det var dette som var Svend Foyns bidrag.


Ubehaget ved vår velstand

Dermed er biografien om Svend Foyn uunngåelig helt forskrekkende lesning, det er historien om utryddelse av hele bestander, men det ligger i disse biografienes mekanikk at vi som leser håper at hovedpersonen vil lykkes i sitt strev med denne hersens harpunkanonen.


Heldigvis skjønner forfatteren at vi forstår det tragiske her uten å måtte ha det inn med teskje. Desto sterkere blir det når han på slutten lar oss betrakte Foyn som en påminnelse om ubehaget i vår velstand. En velstand som i vesentlig grad, skriver han, er bygd på rikdommene høstet gjennom to oljealdre: Den marine oljealderen, som tok slutt da det siste hvalkokeriet, Kosmos 3, ble solgt i 1968. Og den mineralske oljealderen, som begynte i 1969 med funnet av Ekofisk.

Han så utryddelsen, men kjempet mot fredningsforkjemperene, allerede fra 1870-åra. Han var kristen til beinet, og fulgte første moseboks bud om å underlegge oss jorden og å råde over alt som lever i lufta og i havet.


En salutt på orlogsmanér

De mange av oss som har lest Carsten Jensens roman ” Vi de druknede”, og likt den, særlig kapitlene om de nordlige områdene, de vil like biografien om Foyn. Her er kaldt nok, og plenty tøffe skippere.


”Du har penger nok”, sa Oscar II til Svend Foyn. Kongen var på signingsferd og ble med på blåhvalfanst i Varangerfjorden. "Ordener har du også, så jeg vet ikke noe annet og bedre jeg kan gi deg enn et hurra på orlogsmanér.” Gitt forutsetningene med hensyn til kilder må man berømme Jakobsen for Foyn-biografien, og da som del av hans samlede verk. Hurra og gjerne på orlogsmanér.


Anmeldt av Håkon Gundersen, historiker og journalist i Morgenbladet