NRK Meny
Normal

Siste skrik fra metaforfabrikken

60-årsjubilanten Lars Saabye Christensen er denne høsten aktuell med dikt, festskrift og nå også med nye noveller med tittelen «Stedsans». Mest spennende er han når han sprenger novelleformatet.

Lars Saabye Christensen

Forfatter Lars Saabye Christensen.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Lars Saabye Christensens noveller rammer deg ikke som en knyttneve i magen. De slentrer avsted. De er et biprodukt fra Saabyes evig pumpende metaforfabrikk. De krysser sine spor. «Løvet drev som gul applaus i en luft som ligner sølv». «Synkronsvømmerne er vannliljer i klor». Og hvis samlivet er en seilas – hva gjør vi når det blir vindstille?

Treffer og bommer

De aller fleste av disse billedkaskadene treffer, noen bommer. Man kan godt være sur og gretten kritikergubbe og okke seg over de metaforene som ikke treffer, men det er den vilje til metafor som gir Saabyes tekst sitt særpreg og som gjør at han står sånn ut i den norske novellebunken.

I hver novelles midte står det som regel enn mann på min alder eller eldre. Denne mannen er forfatter, lege, eller kanskje en fallert selger. Han kan minne litt om Bill Murray i Sofia Coppolas film Lost in translation. Han er temmelig ensom, det er vel et gjennomgående trekk ved Saabyes mannspersoner, denne ensomme karen, som kan virke utydelig for omgivelsene

DBS Crossmaster

I den første novellen, med tittel «Teater», blir han trukket opp på scenen og må sitte en stol vendt mot publikum gjennom hele forestillingen. Skal vi sammenligne denne novellen med teater, så vil jeg hevde at Saabye Christensen tilbyr et temmelig tradisjonelt drama med mye vendinger og geberder.

På den andre siden av boken treffer vi en av Saabye Christensens unge menn syklende på en DBS crossmaster fra Amsterdam til Paris.

Hvis han i åpningsnovellen byr på fortellekunst som i sin form kan minne om tradisjonelt titteskapsteater, så dyrker han i avslutningsnovellen illusjonsbruddene. Mens setet gnager den unge mannen i skinkene, legger den tilbakeskuende fortelleren noen premisser for hvordan han vil nærme seg dette tidstypiske fenomen som gjerne blir kalt selvbiografisk litteratur.

I utkanten av syttitallet

Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.

Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.