NRK Meny
Normal

Å lete etter drømmen

Tóroddur Poulsen fra Færøyene er nominert til Nordisk Råds litteraturpris med diktsamlingen "Röta".

Søvn, drøm

Det handler om drøm, mareritt og om å være våken i 'Röta'. (Illustrasjonsbilde)

Foto: colourbox.com / colourbox.com

Tóroddur Poulsen (f. 1957) er en av de mest produktive poetene fra Færøyene. Han debuterte i 1984 med diktsamlingen ”Botnfall” og har etter dette utgitt over 20 diktsamlinger. Han har blant annet vunnet Færøyenes litteraturpris i 1992 og er nå nominert for fjerde gang til Nordisk Råds litteraturpris, denne gang for diktsamlingen ”Röta”.

Jeg har store forventninger til en bok som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Ekstra spennende for meg er det å lese en poet fra Færøynene for første gang. Denne anmeldelsen er basert på en svensk oversettelse, utgitt på forlaget Mentunargrunnur Studentafelagsins.

Mørk og dyster

Poulsen er glad i natur og tunge tradisjonelle symboler. Diktsamlingen er mørk, dyster og til tider grotesk. Bokens første ord er ”søvnen” og bokens aller siste ord er ”våken”. Det handler altså om drøm, mareritt og om å være våken.

ärvde en dröm
den var värd
två hundra sömnar
och jag skulle betala
hundra i skatt
och i denne sömnløshet
snicrade jag
en ny värld
till dig min lille

S. 86 i "Röta" av Tóroddur Poulsen

Det er ikke nødvendigvis gunstig å være våken. I et annet dikt skriver Poulsen: ”där all rikedom är sömn”. Jeget streber etter å finne en god søvn og gode drømmer, slik at han kan komme seg unna alle de dystre og groteske marerittene. Også selve våkentilstanden kan fortone seg som et mareritt. I et dikt skriver jeget at han stikker hendene ned i jorda og når han tar hendene opp igjen, så mangler de negler. Derfor er det ikke unaturlig at det senere dukker opp en tekst der jeget gjemmer seg for våkentilstanden.

Blir søvnig av diktene

Ettersom flere av diktene handler om å være i en søvnig tilstand, er det ironisk at denne leseren også blir søvnig av å lese diktene. Spesielt de lengre diktene kan bli slappe fordi de mangler intensitet og overraskelser. Den største svakheten til ”Röta” er nemlig at Poulsen bruker mye tung og slitt symbolikk. Natt, sol, død, stjerner, himmelen, havet og livets vei har en sterk og sentral plass i diktene, uten at jeg synes at Poulsen klarer å tilføre symbolene noe nytt – eller at han klarer å sette dem i en ny sammenheng. Det blir nok en bok om ”havet, kjærligheten og døden”. Jeg får en følelse av å lese mange av de samme diktene om og om igjen.

Fine formuleringer

Men innimellom klarer Poulsen å røske meg ut av denne slappheten, for eksempel når han i et dikt skriver: ”när Herren slaktar en stjärne/som härmade hans grimaser”. Jeg vet ikke hvor godt jeg synes akkurat den formuleringen er, men den overrasker meg i alle fall og gjør meg nysgjerrig.

En annen fin formulering er ”natten äter/sine sår” og ”den svartpolerade likbilen/som i dag/är guds ena sko”.

Aller best er Poulsen i de korte, Tor Ulven-aktige diktene, som vi har vært innom tidligere. De er presise og korte, og har noe av den intensiteten som jeg savner i de lengre diktene.

Vinner neppe

Når en bok er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, så forventer man at den har noe nytt å komme med, at den kan overraske og imponere. Det gjør ikke ”Röta”.

Det er kanskje ikke helt rettferdig å komme med en dom ut fra lesningen av én diktsamling. Kanskje burde jeg ha lest mer poesi fra Færøyene og flere av Poulsens bøker for å yte ham full rettferdighet. Men Nordisk Råds litteraturpris blir delt ut til et verk, ikke til et forfatterskap. Derfor må jeg kunne si at ”Röta” neppe vil bli tildelt prisen. Til det synes jeg den er for ordinær.

Først og fremst mener jeg at diktsamlingen burde blitt redigert kraftig ned. Jeg savner et forlag som med stødig hånd ville ha skrelt bort mange av de ordinære og uinteressante tekstene. Hvis halvparten hadde stått igjen, kunne ”Röta” fremstått som et mer spenstig prosjekt. Nå blir det for slapt, en slapphet som dessverre smitter over på denne leseren.