Queendom er en revygruppe som har underholdt over hele landet siden den ble etablert i 1999. Gruppen består av fem norsk kvinner i alderen 29 til 38 år som på forskjellige måter har gjort seg bemerket i det offentlige og kulturelle rom i Norge. Queendom har blitt kjent for å fremføre satiriske forestillinger om dagens multikulturelle Norge. Med denne boken prøver de å overføre sitt kunstneriske uttrykk til bokform. Med varierende hell.
Til ungdommen
Ifejilika, Wozene Kvam, Bosinqye Lydersen, Jatou N'jie og Dahlsveen Sterling har alle vokst opp i Norge med sine etniske norske mødre. Alle har fedre fra forskjellige afrikanske og karibiske land. Flere har også bodd med sine fedre i deler av sin oppvekst. Deres felles erfaringer om en opplevelse av å være annerledes i et hvit Norge bringer dem sammen. Erfaringer om fortsatt ikke å få delta likeverdig i det en kaller et multikulturelt Norge.
Bokens utgangspunkt er Manuela Ramin Osmundsen fall som barne- og likestillingsminister i februar i år. Da fikk forfatterne behov for å rope opp om manglende integrering og nordmenns fallitt overfor den grå og kjedelige ensformigheten. Resultatet er en generelt godt skrevet bok hvor fiksjon og realisme går over i hverandre og hvor det virker som alle fem er aktivit inne og skriver.
De fleste kapitteltitlene er hentet fra Nordahl Griegs berømte dikt ”Til ungdommen”. Det er ikke tilfeldig. De fem frontkjemperne roper til samling om et bedre Norge. Samling om et mer inkluderende og aksepterende Norge enn det de selv har opplevd. Kampen står mot den grå mannen som har infiserte folk flest.
Oppdrag Norge
Med hjelp av et såkalt eldreråd bestående av ingen ringere enn Oprah Winfrey, Mandela, Bob Marley, nobelsprisvinner Wangari og Barack Obama – sendes de fem damene ut i norske samfunnet for å snu utviklingen etter at Ramin Osmundsen fall brakte Norge tiår tilbake integreringsmessig. Oppdrag Norge skal videreføres. Ahmose-prinsippene som en skulle styre etter var mot, opprør, sjenerøstitet, visdom og vennskap. Oppgaven til Eldrerådet var å overføre disse prinsippene fra generasjon til generasjon, og på den måten skape kreative og blomstrende samfunn preget av mangfold og toleranse. Denne oppgaven gis nå til Queendom.
Men det er en stor oppgave. Det er i ”det såkalte egalitære Skandinavia” utfordringene og motstanden mot mangfoldet var og er størst. Norge er lite mottakelig for endring. Før var Nordmenn opptatt av rasisme i følge Queendom, nå er de bare opptatt av bensinpriser og luksus. Brunt grums sprer seg. Men de fem musketerer gjør seg klare for å kjempe mot ”kjedsomheten, likheten, ensrettingen og mot likegyldigheten.”
Annerledes?
Boken er underholdende og lett lest. Og den er tidvis provoserende. Men da mest provoserende ved at det er vanskelig for leseren å skjønne hva forfatterne vil. Et spørsmål som dukket opp hos anmelderen var at ja, jeg leser hva dere skriver, men jeg skjønner ikke helt hva dere mener. Det er alltid et alvor i satire. Det er det også i denne boken. Men alvoret kunne ha kommet klarere frem.
Bokens gjentagging av at Norge er grått, kalt og kjedelig og som ikke er klar for et åpnere, varmere, rikere og mer mangfoldig samfunn blir etter hvert litt kjedelig og monotont. Bortsett fra fine svaberg på Sørlandet er det ikke et positivt ord om Norge eller nordmenn i boken. Det må jo falle deres etniske norske mødre litt tungt på brystet.
Det er symptomatisk for boken at alle fem kvinnene vekter sin afrikanske bakgrunn mer enn sin norske. Hvorfor det? De er jo norske, tenker norsk og kunne sannsynligvis aldri ha tenkt seg å ha bodd permantent i et afrikansk land. Det er også litt ironisk at ingen av dem snakker et afrikansk språk, men kun norsk og engelsk. Det er ironisk fordi det ikke er mulig å leve seg inn i en kultur uten å kunne språklig kommunisere - uansett hvor mange Afrikafester eller Afrikamøter en går på hjemme i Oslo. Det virker som de dyrker annerledesheten ved å definere seg selv utenfor det de vil være en del av.
Slapp satire
Satire er en uttrykksform som benyttes for å ironisere, overdrive og karikere svake systemer og menneskelige laster. Det er ikke tilfeldig at de fem dronningene nettopp bruker denne uttrykksmåten. En god satire kan virke opplysende, oppklarende og ikke minst frigjørende. Men slapp satire blir ofte lett underholdning og utydelig. Denne boken heller mot det siste. Det er synd. For de fem forfatterne er skarpe nok til å være tydeligere i sin samfunnsrefs.
