NRK Meny
Normal

En imponerende debut

New Zealandske Eleanor Catton har opplevd det som er få romandebutanter forunt: pris for beste debutroman i hjemlandet og nomineringer til flere store internasjonale priser. Det er vel fortjent.

Eleanor Catton

Eleanor Catton fra New Zealand er klar med romanen 'Prøve'.

Foto: Oktober forlag

Ja, "Prøve" er en imponerende debut. Boken hadde vært imponerende om den også var skrevet av en erfaren forfatter, og så er den skrevet av en jente helt i begynnelsen av 20-årene. Hatten av!

Men "Prøve" er ikke nødvendigvis en roman som får alle hjerter til å banke. Den er sofistikert, gjennomkomponert og leken, og jeg ser ikke bort fra at den kan irritere. Les likevel ferdig, det er min anbefaling.

Sex-skandale

Eleanor Catton: "Prøve"

Eleanor Catton: 'Prøve'. Oversatt av Kyrre Haugen Bakke. Oktober forlag 2010.

Foto: Oktober forlag

Tittelen "Prøve" viser til et kull skuespiller-elever som vi følger under øvelsene frem mot årets store forestilling. Samtidig møter vi en saksofonlærer og hennes unge elever, som kommer fra samme jenteskole. Der er årets store skandale kjærlighetsforholdet mellom en av de eldste jentene og en lærer. Hva skjedde egentlig?

Allerede fra første side kastes vi rett inn i handlingen, uten noen forklaring. En sjelden åpenhet i dialogen sjokkerer, for saksofonlæreren fremstår som en hobbypsykolog som sier høyt hva man kanskje ville skammet seg for å tenke.

Først etter flere kapilter forstår vi at de ambisiøse elevene på teateskolen har villet vise det virkelige livet i sin førsteårs-forestilling. De vil imponere sine desillusjonerte lærere med en forestilling om sex-affæren på naboskolen, og forsyner seg grovt av løgner, rykter og annet virkelighetsmateriale.

Vekslingen mellom virkelighet og skuespill, mellom fantasi og fakta, går nesten umerkelig. Vi får aldri et fasitsvar på hva som er hva. Gjennom hele romanen sitter jeg derfor med denne undringen: Hva er teater? Hva er virkelig? Hva sies høyt og hva er bare tanker?

Fin fortellerkunst

Det er lett å assosiere til drevne forfattere som lenge har lekt seg med fiksjonsbrudd. I mitt hode dukker Ian McEwan og hans "Om forlatelse" opp. Også der rulles handlingen ut i flere dimensjoner - der skuespill, nåtid og gjenfortelling blandes med suveren effekt.

Eleanor Catton fører et ungdommelig språk, morsomt og kjapt, og med treffende psykologiske observasjoner. Om oppdagelsen av egen seksualitet hos en tenåringsjente kan Catton for eksempel skrive: "Følte jeg dette rystende sveipet av skrekk og lengsel, denne styrtende heisen, dette underlige, lange forspillet til et nys?" (s. 21).

I tankene til den mer erfarne, kan en betraktning lyde som så:

"Hun holder fortsatt instrumentet med en påpasselig ærbødighet, varsomt og med begge hender, som om det var en ny hustru som ennå ikke hadde fått fingermerker og blitt dagligdags." (s 192)

Romanen er en eksperimentell sammenfletting av små hendelsesforløp som lokker og forvirrer. Vi følger enkeltpersoner og vi følger grupper, og vi får ulike blikk på historien som fortelles. At Eleanor Catton selv har gått på teaterskole eller hatt andre former for kreativ undervisning, er åpenbart. Beskrivelsene av akademiets selvhøytidelige floskler om kunstneriske prosesser er avslørende og riktig, riktig onde.

Å skape seg selv

Både elever og lærere på skuespillerakademiet avkles mentalt. Catton ser tvers gjennom venninnene til jenta som angivelig skal være utsatt for et overgrep. De vil selv være ofre og sikrer seg oppmerksomhet ved å legge ut om hendelser de strengt tatt ikke kjenner noe til. Slik spiller de sine roller, og får sin lille del i dramaet.

Kyrre Haugen Bakke har laget en strøken oversettelse og Oktober forlag skal ha ros for få trykkfeil. Dét er ikke hverdagskost for tiden!