NRK Meny
Normal

Underholdende, men unødvendig krim

Gert Nygårdshaug lovte i 2006, etter utgivelsen av «Rødsonen», at nå fikk det være slutt med krim fra hans hånd. Det løftet bryter han nå med utgivelsen av «Pergamentet». En underholdende bok, men vi hadde klart oss uten.

Gert Nygårdshaug

Forfatter Gert Nygårdshaug.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Når Gert Nygårdshaug nå har valgt å skrive en kriminalbok til – og det med ingen ringere enn KRIPOS-etterforsker Skarphedin Olsen i hovedrollen (OG Fredrik Drum i en birolle), sitter hans leser igjen med et valg som har med forventninger å gjøre: Skal terskelen for tilfredshet eller skuffelse ligge høyt eller lavt.

Originaliteten lagt til side

Nygårdshaugs høyst selvvalgte problem – i alle fall i forhold til denne leseren – er at han tidligere har levert kriminalbøker så uortodokse og fulle av originalitet, sprengt av kunnskap og liksomkunnskap og de besynderligste innfall og avsindig intuisjon, at man er blitt direkte bortskjemt. Denne gangen har han valgt å legge originaliteten til side. Valget av et middelalderdokument håndskrevet på kalveskinn – altså et pergament ¬– som stridens eple, er ikke bare forutsigelig: Når den katolske kirken trekkes inn i det hele, med kardinaler og agenter som gjør hva som helst for at pergamentets innhold skal forbli ufortolket og dermed ukjent, har vi rett og slett lest det hele før. Ikke minst hos Dan Brown – uten at jeg tar stilling til hvem av herrene Nygårdshaug og Brown som kom først til fortellermølla i en annen sammenheng.

På det grunnlaget kunne jeg i og for seg avvise hele prosjektet og si at dette ikke holder mål – og det gjør det jo ikke som antydet. Men; da tar jeg «Pergamentet» alvorlig og sammenligner med det beste av det som er kommet før.

Gledelig gjensyn med Skarphedin Olsen

Og da ville jeg ha sett bort fra underholdningselementet, som også denne gangen er betydelig. Gjensynet med Skarphedin Olsen er rett og slett gledelig; han er stadig en bombastisk påståelig figur, dypt intolerant overfor alt han selv ikke liker – all kristendom inkludert, særlig når den blir katolsk, forstår vi. Han har underlig hukommelse, er nesten i kontakt med individer, for ikke å si sjeler, på den andre siden og har innfall og intuisjon som viktige arbeidsredskaper.

Det myrdes så vel i Oslo som i London, utspekulert og med en mengde villedende fakter – som Skarphedin ser igjennom – men det viser seg altså at motivet er nær knyttet til det famøse pergamentet og dets truende innhold.

Språklig fryktløs

En artig detalj kommer frem i forfatterens etterord: Det aktuelle dokumentet finnes i virkeligheten, mens konspirasjonene rimeligvis er klekket i Nygårdshaugs rede.

Språklig er Nygårdshaug stadig fryktløs når det gjelder bisetningens omveier og flittig kommabruk. Semikolonet derimot, som han tidligere har strødd omkring seg som såkorn, er denne gangen så sjeldent at jeg bare én gang la merke til et.

Altså; har man ikke et altfor puristisk forhold til herrene Olsen og Drum, er «Pergamentet» blitt en underholdende og til dels morsom bok. Nødvendig er den imidlertid ikke – på noen måte.