"En av det siste tiårets aller største engelske romaner", sier forfatter Zadie Smith på omslaget av den norske utgaven av Joseph O'Neills "Nederland". Boken fikk en sjeldent god mottakelse i USA da den kom i 2008. "Fantastisk!" har Jonathan Safran Foer sagt, og selveste president Obama er sitert på forsiden med "gromtalen": "Fascinerende. En vidunderlig bok".
Nå skal man ta sitater på bokomslag med en klype salt; de kan være utdrag av lengre og mer nyanserte oppfatninger. Men jeg tviler ikke på at de overnevnte mener det de sier. For "Nederland" er en god bok. Men en av tiårets største engelske romaner? Det er kanskje å ta vel godt i.
Forhistorien for fortellingen er angrepene på tvillingtårnene den 11. september 2001. Man skulle kanskje ventet en dramatisk og følelsesladet historie. I stedet viser O'Neill frem en slags paralyse. Sjelelige konsekvenser av en katastrofe kan være så forskjellige; her presenteres de i en heller omstendelig fortelling som beveger seg frem og tilbake i tid over et spenn på fem-seks år.
Et ekteskap i fritt fall
Ekteparet Rachel og Hans, som bor på Manhattan, må flytte ut av hjemmet sitt og inn på det berømmelige Chelsea Hotell i opprydningsperioden. Rachel er blitt skremt, og tar med seg parets lille sønn tilbake til London. Hans, som opprinnelig er fra Nederland, og som har funnet seg godt til rette i New York, får beskjed om å bli igjen. Kanskje er det ikke bare frykten, men også en vilje til å trekke seg ut av et kjedelig ekteskap som gjør at Rachel reiser? O'Neill holder frem to reaksjonsmønstre på de fatale flyangrepene: Der Rachel reagerer med engstelse og politisk sinne mot Bush-administrasjonen, reagerer Hans med maktesløshet og likegyldighet.
Hans er i utgangspunktet en fremgangsrik oljeanalytiker og en likandes kar, men mister interessen for sosialt liv. Bortsett fra én aktivitet, som gir ham en uforbeholden og uforpliktende glede: cricketkampene annenhver lørdag. I parker eller på lånte baseball-baner møter han innvandrere fra India, Pakistan og Karibia. Dette er New Yorkere med en helt annen bakgrunn enn de hvite amerikanerne, som aldri har forstått vitsen med cricket. Den som skal prøve å få amerikanere interessert i idretten, er Chuck Ramkinssoon fra Trinidad, som lever etter mottoet: "Tenk fantastisk!" Han er et mysterium i romanen, en mann Hans trekkes mot; en representant for de store drømmer, men som også representerer en farligere gesjeft. Allerede på tredje side får vi vite at Chucks levninger er funnet i en av New Yorks kanaler, åpenbart tatt av dage.
Løse tråder
Figuren Chuck forblir et mysterium for Hans, og for leserne. Noe av det fine med boken er nettopp at den unnlater å fortelle alt. Her må vi selv tenke og analysere. Og, med politiske briller, lese at: å drømme, det kan alle, men det er ingen rettferdighet i hvem som får mulighet til å realisere drømmene.
Store deler av romanen kretser rundt Hans' fascinasjon for cricket: følelsen det gir ham å spille et langsomt spill på en solfylt gressmatte, med mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, men som alle er enig om de samme reglene. O'Neill trekker paralleller til verden som sådan - og ser cricketspillet som en utøvelse av demokrati. Slik jeg leser romanen, er den en forsvarstale for mangfold og integrering. I New Yorks fargerike fellesskap kan Hans fremstå som en New Yorker, i London blir han ikke tatt alvorlig, men blir sett på som en nederlandsk bajas.
USAs tilkortkommenhet
Samtidig som nederlenderen Hans kan føle fellesskap med andre innflyttere, møter han en kald amerikansk skulder i et byråkrati på sitt verste. Å bli fullgod amerikaner, som for eksempel å få seg et amerikansk førerkort, viser seg å bli en øvelse i ydmykelse. Her har O'Neill et stikk til den selvgode amerikanske kulturen, som altså ikke bare er inkluderende. Den har ingen forståelse for cricket - og heller ingen forståelse for at USA ikke nødvendigvis er verdens sentrum.
Joseph O'Neill er god til å beskrive handlingslammelse og like god til å beskrive drivkraften som får Chuck til "å tenke fantastisk". Sprangene i teksten sitter bra, ikke minst de som beveger seg fra Hans' filosofering omkring tomheten i storbyen til barndommens skøyteturer eller sykkelturer i Haag. Disse sprangene og de helt nitide, psykologiske beskrivelsene av frosne følelser, gjør at teksten blir sittende. Også bildebruken er gjennomført:
Eller her:
Hatten av for oversettelsen
Stian Omland har levert en svært god oversettelse. Ikke ett sted reagerer jeg på engelsk talemåte. Og oversetteren er oppfinnsom. For eksempel skriver han: (s 107): "Hver lørdag samlet mennesker med en hang til ekstrem kredittkortgjeld og andre former for ubetenksomhet seg helt innerst i restauranten for å diskutere sine sløsaktige tilbøyeligheter og oppmuntre og støtte hverandre". "Sløsaktighet" har jeg aldri hørt på norsk før, men jeg får en helt klar formening om hva ordet innebærer.
Innvendinger? De er ikke mange. Og kanskje er det forhåndsomtalen av boken som gjør at jeg ikke helt kan si at dette er et mesterverk. Boken er god, den er avdempet, nesten kjølig og registrerende. Kanskje blir det for mange skikkelser som forsvinner litt tilfeldig ut av historien, og som er der for å symbolisere en type, eller en holdning. Kanskje understrekes det vel tydelig at det er det internasjonale miljøet som holder store deler av New Yorks arbeidsliv i gang. "Nederland" er uansett en bok som kan leses flere ganger, og som vil gi ny innsikt til den som leter. Litt tålmodighet er alt som trengs.