NRK Meny
Normal

Mordet på Woldnes

Jon Michelet lanserer sin ellevte bok om den litt loslitte Vilhelm Thygesen. Plottet er enkelt og nokså forutsigelig, men Michelet holder seg nokså tørr på bena ved hjelp av pur sjarme og lun humor.

Forfatteren Jon Michelet. Foto: Ståle Felberg/Oktober forlag

Jon Michelet (f. 1944) debuterte som forfatter i 1975 med romanen 'Den drukner ei som henges skal'. Han har fått Rivertonprisen to ganger: 'Hvit som snø' (1981) og 'Den frosne kvinnen' (2001).

Foto: Ståle Felberg/Oktober forlag

En lege, halvt afrikaner, slås i hodet med en statuett. Resultatet, ikke uventet, er at mannen dør. Dermed er også den svært fasjonable Woldnes Klinikk og Pasienthotell, med sin velvalgte nærhet til Vansjø i Østfold, blitt åsted for intet mindre enn et mord - der politiet viser seg å være maktesløse i første omgang.

Thygesen er syk

Jon Michelet: Mordet på Woldnes. Oktober 2008

Jon Michelet: 'Mordet på Woldnes'. Oktober forlag 2008

Foto: Oktober forlag

Via en gammel venn og studiekamerat er det duket for vår gamle helt Vilhelm Thygesen, som ved hjelp av honorarløfter og andre overtalelser lar seg legge inn. Fordi han kan sies å trenge det - 70 år gammel er han diagnostisert med kreft i prostata, selv om hestehalen og frynsejakka er i behold aldri så mye - og fordi Woldnes trenger ham. Et uoppklart mord gjør seg ikke så godt i forhandlinger med dette svært pengesterke kundesegmentet.

Jon Michelet er en uhyre begavet forteller - aller best er han ofte i skrivende omgang med samfunnets mest velbeslåtte. Det hersker aldri tvil om at forfatteren deler sin helts morskap over og velvillige forakt for det medfødte borgerskaps og deres utfordrere, oppkomlingenes, besvær og innbilte gleder. Rikdom er latterlig.

Harselasen får Michelet rikelig anledning til å male ut mens Thygesen tasser litt engstelig (på grunn av sykdommen) rundt i det miljøet der en eller annen må antas å ha slått en lege i hjel.

Lettbent og sjarmerende

Denne kriminalromanen er helt klart blant det mer lettbente Michelet har levert og om vi var på jakt etter en betydelig roman i litterær forstand, er denne vesentlig lenger fra å treffe blink enn flere av de senere bøkene fra den kanten. Sjangermessig kan "Mordet på Woldnes" langt på vei leses som en parafrase over Agatha Christies mord-i-prestegården-tradisjon, eller i det minste som en galant hilsen til hatten i møtet med damen selv og det gamle spørsmålet; hvemvardetsomgjordedet.

Plottet i denne romanen er både enkelt og nokså forusigelig, kombinasjonen helt/forfatter tatt i betraktning. Michelet holder seg imidlertid nokså tørr på bena ved hjelp pur sjarm og nokså jevnlige tilløp til latter hos leseren. I tillegg, som en ren bonus, får vi en riktig fin sekvens mot slutten der noe som rett og slett ligner kjærligheten dukker opp.