NRK Meny
Normal

Mitt navn er Moore

Anmeldelse av Roger Moores selvbiografi fungerer dårlig i norsk språkdrakt.

Roger Moore som James Bond

Mitt navn er Moore

Vi ser han for oss i hvit smoking, lett henslengt ved baren. Solbrun med et varmt, men distansert smil. Dama er mystisk vakker. "My name is Bond. James Bond". Man må liksom bare si de ordene. Men, Moore gir lite av seg selv, namedropper til det kjedsommelige og den tørre, engelske humoren forsvinner. Boken er dessverre særdeles lite vellykket.

Oversetteren av Roger Moores selvbiografi ”My word is my Bond” – som er et gammelt uttrykk som betyr noe sånt som ”du får ta meg på ordet” - er ikke noen unntak. På norsk har boka fått tittelen ”Mitt navn er Moore”.


Tidlig til USA


Han ble født i Stockwell, London i 1927 og vokste opp som en ganske alminnelig, men kanskje litt sykelig gutt. Faren var politikonstabel og moren hjemmeværende. Ingen søsken, men en hund ved navn Ruff. Den lykkelige familien klarer seg fint gjennom krigen, og Roger trer forsiktig inn i Londons teaterverden.

21 år gammel drar han til USA, og begynner å spille både i TV-serier og filmer, uten den helt store suksessen. Så blir han kalt hjem til Storbritannia – og eventyret om Helgenen og Gullguttene begynner.

Det var 60-tallets superdetektimer. Vi som er født et tiår senere, husker repriser med høyhalsede gensere, men for oss er Roger Moore stort sett James Bond.


Kjedlig navnkasting


De neste 100 sidene i selvbiografien handler om Bond-perioden på 70 og delvis 80-tallet. Som i de foregående 180 sidene, tar Moore oss med på haugevis av innspillinger og vi får vite en god del om replikker, betaling, biler og stuntmenn.

Innimellom dette blir vi servert en endeløs rekke av passe morsomme anekdoter om noen kjente (som Joan Collins, Audrey Hepurn, David Niven), men flest ukjente skuespillere, produsenter eller regissører. Namedroppingen til Moore er ekstrem. Han ramser villig opp og nesten hver eneste side i boka er full av navn.


Det er synd å si det, men dette blir dørgende kjedelig. Han er selvironisk og morsom så det holder. Han beskriver seg selv som en evig erstatter, som barnslig, som en fyr med begrensede evner og som en som aller mest er opptatt av penger. Hadde jeg snakket med ham, er jeg sikkert på at jeg ville blitt sjarmert i senk. I selvbiografien hans blir jeg langt fra det.


Hvem er personen Moore?


Den kronologiske oppramsingen fra fødsel til nåtid med fokus på navn og hendelser i film/TV-miljøet holder ikke. Hvor er personen Roger Moore? Hva tenkte han, hva følte han, hvem er han? Nei, se det kommer vi ikke noe nærmere i denne boken.

Fire giftermål, skilsmisser, barnefødsler - det blir omtalt som om det var noe som skjedde i en lunsjpause. Det meste er lykkelig og greit, bortsett fra kreften og hjerteproblemene som dukker opp etter hvert. Men Moore finner fort en spøk for det også.


Skammelig oversettelse


Og så er det oversettelsen. Den er til tider nesten ikke til å holde ut. Det må ha gått fort for oversetter Carsten Carlsen denne gangen. De engelske uttrykkene står der i norsk språkdrakt og skammer seg. For eksempel: ”Han var en bebrillet, høy og godt utseende lys fyr…” Eksemplene er mange. Veldig mange. Og i dem fordunster Roger Moore sin tørre, britiske humor, som jeg vil tro til en viss grad redder originalversjonen.


På norsk er selvbiografiene til vår alles vakre gentleman-helt dessverre særdeles lite vellykket.