NRK Meny
Normal

Tett på personlig revolusjon

Forfatteren Hari Kunzru er nå ute med romanen "Mine revolusjoner". Dette er en gripende og velskrevet historie som tar for seg de forandringene som preget det vestlige samfunnet fra slutten av 60-tallet, og hva det til slutt gjør med hovedpersonen i boken, som tilhører det såkalte britiske småborgerskapet.

Hari Kunzru
Foto: Bjørnflaten, Thomas / SCANPIX

Storbritannia har de siste par tiårene sluppet en lang rekke svært interessante yngre forfattere løs på verden. Ikke så rent få av dem har hatt en mer eller mindre sterk tilknytning til det indiske subkontinentet. Samtidig styrker Indias egne forfattere stadig stillingen som toneangivende historiefortellere. Forfatteren Hari Kunzru er på bakgrunn av dette forholdsvis typisk, også fordi han har en parallell karriere som journalist i aviser og magasiner.

Fritt for lettkjøpte konklusjoner

Mine revolusjoner

'Mine revolusjoner' av Hari Kunzeu er oversatt av Monica Varlsen, og utgitt på forlaget Cappelen Damm.

Foto: Cappelen/Damm

Tonen og stilen i tekstene hans er også gjenkjennelig som typisk ny, britisk, velskrevet, drivende og lettflytende, til tider vittig, nærgående og vesentlig – uten at forfatteren prøver å lokke leseren til lettkjøpte konklusjoner. Assosiasjonene kan like gjerne gå til Nick Hornby som til Hanif Kureishi.


Romanen ”Mine revolusjoner” handler først og fremst om etterkrigsgutten Chris Carver, som er sønn av det lavere småborgerskapet (det britiske snobberiet har sine presise definisjoner, sier Chris selv i boken). Faren er krigsveteran, og driver en liten forretning for elektriske apparater. Chris Carver engasjerer seg i anti-atomvåpensaken som 15-åring, mye for å komme bort hjemmefra og nærmere den vakre kvinnen som driver det lokale arbeidet.

Forført av terrorismen

Han blir student i London og radikaliseres stadig mer ettersom året 1968 kommer og går. I det syttitallet melder seg på for alvor er Chris og folkene rundt ham, anført av Anna Addison og Sean Ward, på full fart inn i terrorismen. Samtidig er de på vei vekk fra den respekten for menneskelivet som forhindret dem fra å sprenge annet enn bygninger og gjenstander i lufta, til det politiske drapet.

I denne sammenhengen mister den norske tittelen noe av den dobbelte bunn som ligger i original-tittelen ”My revolutions”. Revolution kan jo også bety omdreining. Dette er med andre ord historien om Chris´ forsøk på å lage revolusjon. Men det er også historien om den store sirkelen som livet hans etter hvert danner, fra den engstelige trygghetssøkende småborgeren, via radikaleren, så terroristen tilbake til det rolige småborgerlivet hvor han sier; ”vi prøvde tross alt å gjøre noe”.

I bokens nåtid, 1998, har Chris Carver blitt til Mike Frame. Han er tilbake i England etter mange år tilbrakt i en flukt, som både har vært fysisk og åndelig og til slutt nær endte i total fortapelse. Han er blitt samboer med Miranda og stefar for datteren hennes. I det boken starter og fortiden tar ham igjen, aner ingen av de få menneskene han har rundt seg hvem han egentlig er.

Skremmende og troverdig

Kunzru er en habil forteller. Måten han vever de to fortellingene sammen på – den fra 1998 og den over 30 år gamle – er imponerende tett og sømløst redigert. Overgangene er nesten umerkelige, uten at leseren noen gang mister tråden.

Viktigere er imidlertid håndteringen av den dystre tematikken og forsøket på å begripe i alle fall noe av hva som kunne drive presumptivt intelligente, unge mennesker inn i ideologier der de selv ble de totalitært tenkende – enda mer enn de kreftene de ville bekjempe.

Tydelige svar er det ikke mange av – heldigvis, nær sagt – men Kunzrus fremstilling er både skremmende, spennende og dessverre troverdig i alt sitt selvfremoverdrivende vanvidd.

Mest vellykket er de delene som handler om Chris/Mike selv og de dilemmaene han stilles overfor. Jeg kunne nok ønske at Kunzru hadde gitt enda mer plass til Anna Addison og hennes tenkning. Denne unge kvinnen, hvis gunst alle de unge revolusjonære higer etter, blir den hardeste og mest resignerte av dem alle. Samtidig siger nihilismen sakte inn over de unge rabulistene, nemlig tanken om at ”ingenting annet enn saken betyr noe – og saken? Hvem er det?” Også i forholdet til kjærlighet.

"Mine revolusjoner” fortjener et stort publikum av rent litterære årsaker, for spenningens skyld, og fremfor alt fordi den har i seg bidrag til en innsikt vi trenger - også nå.