NRK Meny
Normal

Mannen med makten

Hans Olav Lahlum har skrevet en viktig bok som tegner et nyansert bilde av maktmennesket og ikonet Haakon Lie, partisekretær i Arbeiderpartiet gjennom flere ti-år: En mann med mer makt enn han skulle hatt, som var hellig overbevist om at han hadde rett og at målet derfor helliget midlene.

Hans Olav Lahlum og Haakon Lie
Foto: NRK

Hans Olav Lahlum: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket

- Lahlum gjør boken begripelig for yngre mennesker, mener kritiker Leif Ekle.

Foto: Cappelen Damm

Om vi tar for oss Haakon Lies 104 år lange liv og bortimot 90 år som politisk bevisst menneske og samfunnsaktør, og så fjerner alle hans motstanderes ømme tær, bitterhet og hat? Hvis vi i tillegg høvler til og gir vettuge og etterprøvbare proporsjoner til alle påstander og myter som hefter ved denne sentrale maktpersonen? Hvis vi til slutt konsekvent leter etter den andre siden i det etablerte synet på Haakon Lies virke, hva får vi da? Jo; da får vi noe som ligner veldig på Hans Olav Lahlums bok ”Haakon Lie, historien, mytene og mennesket”.

Historisk spenn


Før noteregister, navne- og litteraturliste på nærmere 200 hundre sider begynner, har Lahlums fortelling om Haakon Lies liv vart i 667 sider. Blant alle vår tids forvokste og slapt redigerte bøker; denne gangen forsvarer innholdet lengden. Ikke bare det; det historiske spennet dette politiske livet omfatter, fra Den første verdenskrigen til året i fjor, gir forfatteren anledning til å tegne det virkelig store kartet – ikke bare over Haakon Lies liv, men også over utviklingen av det norske samfunnet: Knallhardt, målbevisst og effektivt drevet frem i etterkrigstiden; i stor grad styrt av et lite antall mennesker i ledelsen for Arbeiderpartiet og LO – ikke alltid med sideblikk til det man på godværsdager kaller demokratiske spilleregler.


Nytt bilde


På mange måter har venstresiden i norsk politikk eid offentlighetens bilde av Haakon Lie, og det har ikke vært vakkert. Særlig fra stridighetene med og mot kommunistene spisset seg til, både internasjonalt og i den norske arbeiderbevegelsen, har de fleste omtaler av Haakon Lie i offentligheten vært preget av hans evne og, skal vi tro Lahlum; hans vilje til å provosere sine motstandere i og utenfor partiet. Det er knapt den ting Haakon Lie ikke har vært beskyldt for innenfor et svært utvidet politisk vokabular. Lahlum vil justere, og gjør det.


Bok for mange


Det mest iøyenfallende ved denne boken som historisk verk, er den store vekten forfatteren har lagt på å gjøre fremstillingen begripelig og interessant også for yngre mennesker, folk som ikke selv kan huske Lie som partisekretær, agitator og manipulator av den politiske utviklingen. Forfatteren tilhører da også selv den yngste delen av historikerkorpset og har slik et fortrinn han utnytter godt. Blant annet til å legge vekt på oversikt, nødvendige forklaringer uten å gå for dypt i detaljer som får leseren av sporet.

Samtidig blir denne siden av boken også til en av de som reiser dens mer problematiske sider. Det påpekes gjentatte ganger, både fra forfatteren og forlaget, at den svært omstridte politikeren Lie døde som nasjonalt ikon. I arbeidet med å nyansere og verifisere har det vært nødvendig å gå inn i og undersøke mytene og påstandene en etter en, skille snakk fra fakta, rykter fra virkelighet.

Svakhetene

Selv om Lahlum mestrer denne oppgven godt, blir nok en del problemer, åpenbare og betydelige liggende i underteksten, mer eller mindre uten direkte kommentar fra forfatteren. Det gjelder sider ved Haakon Lies person, mentale stabilitet, manipulatoriske evner. Men også problemer av alvorlig demokratisk karakter: I hvilken grad var Norge i etterkrigstiden et parlamentarisk demokrati? Stilt annerledes: Hvor mye fikk det å si for utviklingen at en liten gruppe menn i toppen av norsk arbeiderbevegelse, de Lahlum kaller oligarkiet, kunne fatte de viktigste beslutninger uten å skjele synderlig til andre enn seg selv – og gjorde det. Synet på Norge som arbeiderbevegelsens samfunn – hvor dype spor satte det?


Jeg savner disse problematiseringene – ikke minst fordi boken ellers legger så stor vekt på å være tilgjengelig for et yngre publikum. Jeg synes også å ane en tendens til å glatte over noen av Haakon Lies mer problematiske trekk som person og debattør. Det er godt og vel at mannen befris for de ufortjente delene av sitt rykte, men man behøver ikke unnskylde kynisme, ubehøvlet råskap og til dels svært tvilsomme metoder av den grunn.


Tydelig og viktig


I samme åndedrag er det også viktig å få sagt at det er godt og faktisk modig av Hans Olav Lahlum å vise så tydelig at det i mange tilfeller kunne være gode grunner for de synspunktene som Haakon Lie forfektet i etterkrigstiden – også i kampen mot kommunistene. Deres forsvar av kuppet i Tsjekkoslovakia i 1947 og en rekke andre overgrep etterpå burde ikke trengt en Haakon Lie til å peke ut hvor skammekroken var.


Alt i alt; ”Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket” er en svært lesverdig og til dels viktig bok om en sterk person som hadde mer makt enn det han skulle hatt – og var hellig overbevist om at målet helliger midlet. Så lenge det var hans mål.