Mann i mørket

"Jeg er alene i mørket og snur verden rundt i hodet mens jeg kjemper meg gjennom et nytt anfall av søvnløshet. , en ny hvit natt i den store amerikanske villmarken. Ovenpå ligger min atter og datterdatter og sover på hvert sitt rom, også de alene - den syvogførti år gamle Miriam, mitt eneste barn, som har sovet alene de siste fem årene, og toogtyve år gamle Katya, Miriams eneste barn, som delte seng med en ung mann ved navn Titus Small, men Titus er død nå, og Katya sover alene med knust hjerte."

Smertefullt

Denne 72 år gamle mannen som kaver i mørket, natt etter natt, med lidelsen – sin egen; etter konas død, en bilulykke og et liv med feilgrep det koster å se i øynene, sin datters lidelse etter en ødeleggende skilsmisse, sitt barnebarns etter en kjærestes død hun laster seg selv for – denne mannens navn er August Brill, han er velkjent, nærmest berømt litteraturkritiker. Hans bok er aldri blitt ferdig. Fordi; den handler om August Brills eget liv og, som han sier; han er kommet til den vonde delen. Han sliter tilstrekkelig med det smertefulle som det er; om han ikke skal skrive det også. I stedet , for å holde tankene på avstand, i håpet om søvn, forteller han historier til seg selv. Han skriver dem ikke ned; de drives fremover i hans eget hode, eller kanskje ikke bare der?

"Jeg plasserte ham i et hull. Det føltes som en bra start, en lovende måte å få sparket historien i gang på. Legg en sovende mann i et hull og se hva som skjer når han våkner og prøver å komme seg ut. jeg snakker om et dypt hull i bakken, tre til fire meter dypt, gravd slik at det danner en fullkommen sirkel med loddrette indre veger av kompakt, hardpakket jord, så hard at overflaten har konsistens som brent leire, kanskje til og med glass. med andre ord vil mannen i hullet være ute av stand til å komme seg opp av hullet når han åpner øynene."

Metaroman

Eksperimenter med litterær form er en øvelse som har og har hatt varierende kår gjennom historien. Det postmodernistiske særtrekket metaromanen – altså romaner som kommenterer seg selv, leseren, litteraturen eller handler om skrivingen, tilblivelsen av seg selv – er, når alt kommer til alt, et atskillig eldre fenomen. Tenk bare på Don Quijote. Men, at Paul Auster er blant metaskrivingens fremste sverddragere i våre dager, kan ingen ta fra ham. I den ene boken etter den andre kommer han ofte besnærende og idérikt tilbake med nye innfallsvinkler til historier i historien, historier om historien selv. Så velgjort ofte, at leseren kan komme til å glemme hvilken av dem som er den egentlige. Om det da finnes en slik.

Mannen i hullet, Owen Brick, kommer til seg selv en klar kveld, han ligger på ryggen og ser bare himmelen over seg. Hullet hans kjenner vi allerede, umulig å komme seg opp av. Det vil si; for egen maskin. Det er bare å vente. Etter en stund høres skyting, annet som minner om krigshandlinger. Det siste han husker er at han lå i egen seng etter en hyrdestund med sin kone. Han er rett og slett ikke orientert; verken om tid eller sted. Aller minst skjønner han noe av den korporalsuniformen han har på seg. Slikt blir man engstelig av.

"Ikke vær redd, hører han mannen si. Vi skal få deg ut i en fei. En liten stund senere høres lyden av en hammer eller en klubbe som slår mot en metallgjenstand, og ettersom lyden blir mer og mer dempet for hvert slag, lurer brick på om mannen slår en stake ned i bakken. Og hvis det er en stake, vil et tau kanskje snart bli festet i den, og med det tauet vil brick være i stand til å klatre ut av hullet."

Parallelle verdener

Brick kommer altså opp av hullet. Ikke til en annen tid, ikke til et annet land, han er stadig i USA – eller i alle fall det området han selv kjenner som USA. Han er bare i en annen virkelighet, en parallell verden, en av dem som filosofen og vitenskapsmannen Giordano Bruno i år 1600 ble brent på bål for å hevde at eksisterte. (Nå hadde han fremmet andre, lite katolske påstander også, som at Jomfru Maria neppe var jomfru. Like fullt; han døde for vitenskapen).

I Owen Bricks nye verden heter presidenten fremdeles Bush, men det er ikke krig i Irak, de to tårnene i New York står der, men borgerkrig herjer. Store områder har revet seg løs fra unionen, blant dem New York – andre på vestkysten. Kampene raser, mennesker dør, bygninger brenner, kaos rår. Det må stoppes, det går ikke med vanlige militære midler. Kjernen til elendigheten må dø. Det er her Owen Bricks kommer inn.

Å leve med sine feilgrep

Omgangen med de parallelle historiene i "Mann i mørket " hører til Austers mer vellykkede – de som makter å dra leseren med seg inn i en engasjert nesten-tro på at her skjer noe viktig – noe avgjørende – som har direkte relevans for de store spørsmålene forfatteren diskuterer. Og de er virkelig store; hvem er de gode menneskene, om de i det hele tatt finnes? Hvordan kan vi unngå å bli ødelagt når vi uforberedt unge møter de som ikke er gode, men tvert om? Hvordan lever vi med våre feilgrep? Som mennesker, som nasjon?

August Brill, vår hovedperson, mannen som forteller seg selv historier tilbringer dagene sammen med datterdatteren – de sitter i sofaen og ser film etter film fra verdensfilmens kanon. Mange, viser det seg, med brokker av svar på de spørsmålene tapene i livene deres påfører dem. Slik får også Auster vist sine lesere en vei inn i en parallell verden, en som løper parallelt med litteraturen, en som i blant klarer seg uten ord; filmen. Jeg blir ikke overrasket, for eksempel, om den japanske "Tokyo Story" fra 1953 skulle få en renessanse etter at "Mann i mørket "er lest av mange.

På et punkt i romanen slipper Paul Auster og hans August Brill taket i Owen Brick – som om det tross alt får være grenser – og fullfører den innsiktsfulle beretningen om de tre menneskene i huset i Vermont uten flere sidesprang. Det føles forstyrrende og nesten irriterende først, litt halvferdig, men er forholdsvis fort glemt. For; Auster har viktigere fisk å steke, som amerikanerne sier, hvordan kommer vi oss videre, for eksempel? For det er håp der ute – verden går videre.

"Mann i mørket" er oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.

Les NRKs bokanmeldelser her